NRK.TV har satset klokt og ambisiøst i vinter. Siden nyttår har vår viktigste TV-kanal invitert seerne inn i dokumentarserier som hver på sin måte appellerer til forståelse, toleranse og engasjement. De tre seriene Ingen grenser, Bygdeliv og Jentene på Toten har gjennom kalde vinterkvelder trukket millioner av seere til TV-skjermen. Historiene de forteller, både provoserer og varmer. De dokumenterer at ekte mennesker som byr på et strevsomt, levd liv, er TV-underholdning like god som noe annet.

Helter.

Deltagerne på Lars Monsens ekspedisjon over Nordkalotten har etter første episode møtt en enorm respons fra et stort TV-publikum. Ingen grenser har så til de grader levd opp til tittelen. De funksjonshemmede heltene har vist oss at det knapt finnes grenser for menneskelig yteevne når motivasjon og vilje er tilstrekkelig til stede. Vi er blant andre blitt kjent med Aleksander Øverland Berg som har cerebral parese og må bruke tre ganger så mye energi på å gå som det funksjonsfriske gjør. Han tilbakelegger 500kilometer i ulendt terreng sammen med de ti andre deltagerne.

Våre nye helter på skjermen spiller ut sine sårbare tanker og følelser og knallharde viljestyrke for åpent kamera.

Så forstår vi selvfølgelig at opptakene er redigert på en slik måte at de skal engasjere og røre mottageren. Men produksjonsteamet har gjort kloke valg og har hele tiden påpasselig sørget for ikke å utlevere noen av de medvirkende. Vi tror på dem, derfor mottar deltagerne daglig tusenvis av meldinger via digitale medier som Facebook, twitter, sms og mail.

Varme.

Serien Bygdeliv opplevde i første episode en seeroppslutning på over 700000 en ganske vanlig tirsdagskveld i januar. Hvilken av hverdagshistoriene som gjør sterkest inntrykk, avhenger selvfølgelig av øynene som ser. For egen del oppleves møtet med familien i Garmo i Gudbrandsdalen som noe helt spesielt.

Historien om faren som tok med seg sin unge datter og flyttet til en gårdstilværelse og til en homofil samboer, blir fortalt med varme og troverdighet. Avgjørelsen om å la hele landets befolkning få et innblikk i hverdagen på gården, har åpenbart ikke vært enkel for de tre. Men de våget, og har trolig høstet gevinst i form av økt forståelse for at livet kan leves minst like meningsfullt på deres måte som innenfor den tradisjonelle kjernefamiliens rammer. Vi er ikke kommet lenger i 2010 enn at slike påminnelser fortsatt er nødvendig.

I dokumentarserien Jentene på Toten er vi etter hvert blitt kjent med et knippe transpersoner som har én ting felles: De bryter med samfunnets normer for hvordan man bør leve sitt liv. Noen sto frem for lenge siden, andre har nettopp åpnet seg. Det har vært tøft. Sentralt i serien er fristedet Stensveen ressurssenter på Kapp på Toten.

NRK fortjener honnør for å utfordre seerne. Reality-TV er etter hvert blitt et ganske belastet begrep. Vi er forsynt av mennesker som lever sine liksomliv innenfor konstruerte rammer.

Takke meg til ekte menneskers ærlige kamp for å lykkes, for å bevise for seg selv og for alle oss andre at det nytter å fri seg fra det daglige sikkerhetsnettet. Slike TV-opplevelser kan gi ny vekst til en hel nasjon.