Den uendelig lange kampen for livet

I DAG lanserer Aschehoug boken Dør jeg nå, som Syrstad har skrevet i mer eller mindre liggende stilling mens smerter og psykisk ubehag har herjet det meste av kroppen. Jeg går ut fra at han har skrevet den som uttrykk for selvterapi, men langt viktigere er formodentlig håpet hans om å hjelpe andre kreftsyke til å kjempe videre. Til å få krefter til å tåle behandlingen som kan gjøre dem friske.

Brutal

Det er en nådeløs, ærlig, varm og på samme tid brutal bok Knut Syrstad har ført i pennen. Brutal fordi han ikke sparer leserne for en eneste blodig, ydmykende detalj i sykdomsforløpet. Han skildrer kritiske situasjoner mens han ligger under kniven, mens han gruer seg til smertefulle beinmargsundersøkelser – mens han forbereder seg mentalt til nok en cellegiftkur som tapper krefter.

Det handler om brekninger og oppkast, om opphovnede lymfeknuter og om spredning til bakre bukvegg. Fortalt rett frem, uten noen form for innpakning.

Gjenkjennelig

Syrstad er ikke den første som mellom to permer forteller historien om en kreftpasients kamp for livet. Men han er trolig den første som har skildret en så vidt langvarig kamp for å bli kvitt sykdommen. Vekslingen mellom håp og fortvilelse er lett gjenkjennelig. Vi har alle kjent på disse følelsene, enten fordi vi selv har levd og strevd med en kreftdiagnose, eller vi har mennesker i vår umiddelbare nærhet som er rammet.

Kreften rammer blindt. Den sniker seg innpå oss, og er i dag den nest viktigste dødsårsaken i Norge. For personer mellom 40 og 75 år er kreft den viktigste dødsårsaken.

Knut Syrstad er 40 år. Han la fra seg pennen i januar i år i håp om at han hadde bidratt med en historie som kunne vise et tusentall av medpasienter at det nytter å være en fighter. At det faktisk lykkes mange kreftpasienter å bli kvitt den lumske diagnosen.

Fremtidshåp

Samme uken som trønderen forlot Radiumhospitalet, leverte han det ferdige manuskript til forlaget. Han var svært lettet over å ha fått ferdig boken, så dårlig som han hadde følt seg de siste månedene. Med en snev av fremtidshåp så tobarnsfaren frem til endelig å kunne slappe av og samle krefter sammen med familien.

Slik skulle det ikke gå. Én måned etter den siste operasjonen tidlig på nyåret, mottok Knut Syrstad beskjeden han hadde mottatt så mange ganger tidligere, kreften var nok en gang på vei tilbake. I disse dager kjemper han en om mulig en enda tøffere kamp, slik tvillingbror Trond formulerer det i bokens etterord.

Den fysisk robuste mannen, fluefiskeren som i mange år tilhørte verdenstoppen innen fluekasting, har skrevet det siste kapittelet i sin egen litterære krefthistorie. Han håper på enda en sjanse, noen flere kapitler, i det virkelige liv.

For mennesker som føler sterkt ubehag av å lese personlige skildringer av kreftens destruktive vesen, er kanskje ikke boken om Knut Syrstad å anbefale. Men for det store antall av oss som våger å kjenne på egen og andres smerte, er Syrstads historie til ettertanke.