Franco-ministre: «Israel er det eneste vestlige land som har en regjering med medlemmer som utenriksminister Avigdor Lieberman, justisminister Yaakov Neeman og innenriksminister Eli Yishai. Siste gang politikere med meninger som ligner deres hadde makt i Vest-Europa etter 2. verdenskrig, var i Francos Spania», tordner Zeev Sternhell i avisen Ha’aretz.
Det er ingen tilfeldig israelsk avisleser som anklager medlemmer av Benjamin Netanyahus regjering for å være «neokonservative revolusjonære». Sternhell regnes som en av verdens ledende eksperter på fascisme, og er tidligere leder av Institutt for statsvitenskap på Hebrew University i Jerusalem.
At et slikt flengende angrep på Makten kommer på trykk i en av landets ledende aviser bærer jo i seg selv bud om at Israel av i dag er et levende demokrati med solid ytringsfrihet. Men i likhet med vestlige observatører Aftenposten har hatt samtaler med, ser den spissformulerte Sternhell flere urovekkende utviklingstrekk.
Blant annet er det fremmet et lovforslag om å frata landets høyesterett muligheten for å fungere som korrektiv overfor nasjonalforsamlingen Knesset. I et demokrati skal den dømmende myndighet kunne korrigere den lovgivende og den utøvende statsmakt og er ansvarlig for å opprettholde individets rettigheter, påpeker statsviteren: –Men for de nykonservative er beskyttelse av menneskerettigheter en samfunnsnedbrytende handling, antipatriotisk i sitt vesen, mener Sternhell.
Angrep.
Det er særlig anklager mot menneskerettighetsforkjempere i New Israel Fund (NIF) som de siste ukene har gjort israelske motstandere av Netanyahus regjering rasende og utenlandske observatører bekymret. NIF, som kanaliserer økonomisk støtte til en rekke frivillige organisasjoner, beskyldes for å ha bidratt svært aktivt til Goldstone-rapportens fordømmelse av Israels krigføring på Gazastripen ved årsskiftet 2008–2009. Den sørafrikanske juristen Richard Goldstones granskning på vegne av FN rettet hard kritikk både mot Israel og dets islamistiske fiende Hamas. Men flest anklager har han mot Israel, som på sin side har avvist rapporten. Nå får NIF og dets leder, Naomi Chazan, skylden for det regjeringen og høyresiden ser som bevisst, upatriotisk sverting av Israel. 90 prosent av de negative referansene til Israel i rapporten kommer fra grupper som støttes av NIF, blir det hevdet.
Chazan, tidligere visepresident i Knesset, avviser anklagene og sier til Reuters at hun ser at «en svært farlig prosess er underveis i Israel». Selve det demokratiske samfunns søyler blir angrepet.
Brukket rygg
. Ingen mangel på friske utfall mot regjeringens handlemåte, altså, og dermed skulle vel den demokratiske prosess kunne føre til at denne konfrontasjonen mellom Makten og det sivile samfunn med tid og stunder blir løst?
Nei, frykter mange vestlige observatører. Når den høyreorienterte regjeringen ikke møter noen reell motkraft fra venstresiden, kan man ikke regne med at dette glir over. Tvert imot lar Netanyahu seg presse av bosettere, som synes at hans koalisjon ikke på noen måte går langt nok i å sikre deres interesser.
Venstresiden, og det som gjerne blir kalt «Peace Camp», ligger med brukket rygg, påpeker en erfaren Israel-observatør overfor Aftenposten. Venstreorienterte grasrotorganisasjoner gjennomfører demonstrasjoner, men har i realiteten svært liten påvirkning. Netanyahus popularitet er stor, og israelere flest opplever at statsministeren går fra seier til seier.
USAs president Barack Obama er «parkert» når det gjelder hans forsøk på å få fremdrift i fredsprosessen. Med sin begrensede ti måneders «frys» av bygging i bosetninger, med unntak for Jerusalem og påbegynte boligprosjekter, kan Netanyahu hevde at han har gått lenger enn noen annen regjering tidligere på dette området. Splittelsen på palestinsk side gir argumentet «vi har ingen forhandlingspartner» vekt i vide israelske kretser.
Stygg debatt.
Voldsomme angrep fra høyre på alle som våger å kritisere regjeringen, har ført til bekymring blant israelere som vil ha en forhandlingsløsning med palestinerne.
I årtier har Israels høyre- og venstreside debattert for og mot tilbaketrekning fra okkupert palestinsk land for å oppnå fred. Men nå er debatten blitt styggere. Det blir reist spørsmål ved om det i det hele tatt er legitimt å kritisere regjeringen på dette området.
Så lenge Sternhells og andres stemmer fritt kan la seg høre med sitt sterkt kritiske og pessimistiske budskap, er det grunn til å håpe at Midtøstens eneste demokratiske stat vil ha kraft til å korrigere kursen før det skulle være for sent.
Kommentarer