FORHANDLINGENE som innledes i Washington denne uken, ville vært krevende nok også dersom forutsetningene hadde vært de beste. Det er de langt fra.
USAs president har gitt partene en frist på ett år til å bli enige, men brudd i samtalene kan komme etter mindre enn en måned. I slutten av september utløper nemlig israelernes delvise «frys» av bosettingsbygging på Vestbredden. Sterke krefter i statsminister Benjamin Netanyahus sekspartikoalisjon går inn for at byggevirksomheten da skal starte igjen for fullt. Skjer det, vil president Mahmoud Abbas og hans palestinske delegasjon øyeblikkelig marsjere ut fra forhandlingslokalet.
Bundet.
Hverken Netanyahu eller Abbas stiller med stor bevegelsesfrihet når de møtes til Midtøsten-partenes første direkte samtaler på to år.
Selv om han oppriktig skulle ønske det, ville det bli svært vanskelig for Netanyahu å undertegne en avtale med Abbas og samtidig holde sin høyredominerte regjering samlet og sørge for at avtalen blir implementert. Utenriksminister Avigdor Lieberman har allerede fastslått at det ikke kan bli noen avtale innen fristen. Og den indre uenigheten ble merkbart tydeliggjort da Ovadia Yosef (89), regjeringspartiet Shas’ åndelige veileder, få dager før forhandlingsstart uttalte at han vil be Gud sørge for at Abbas forsvinner fra verden, «sammen med alle andre vemmelige palestinere som forfølger Israel».
Selv om Netanyahu var raskt ute med å ta avstandene fra rabbinerens hatefulle provokasjon, forteller nok utspillet noe om koalisjonens splittede syn på fredsforhandlingene.
Anklager.
Enklere ser det ikke ut for Abbas. Inngår han det minste kompromiss med motparten, som setter som ufravikelig vilkår at Israel blir anerkjent som «det jødiske folks stat», vil de allerede sterke anklagene om forræderi straks øke i intensitet. I en tale fra sitt eksil i Damaskus i forrige uke fastslo Hamas’ øverste leder, Khaled Mishaal, at han anser Abbas for å være «for svak» til å oppnå en rettferdig avtale med Israel.
Meshaal synes å mene at enhver enighet som måtte komme ut av de direkte forhandlingene, uansett vil innebære at bare Israel har lykkes: – De kommer bare til å gi oss deler av landområdet fra 1967. De kommer til å trekke grensene slik de ønsker det, og de kommer til å konfiskere vår suverenitet, sier generalsekretæren i islamistorganisasjonens politbyrå, og understreker at organisasjonens prosjekt er motstandskamp.
Utestengt.
Hamas-ledelsens kontante avvisning av samtalene må innebære at dersom Abbas og Netanyahu skulle gjøre alle skeptikere til skamme, og komme frem til en fredsavtale i løpet av det neste året, ville avtalen ikke omfatte de mer enn 1,6 millioner som lever under Hamas-styre på Gazastripen.
Men, fremholder nyhetsbyrået Reuters i en analyse, «ingen ønsker å drukne nye forhåpninger i fødselen, så dette uønskede faktum blir ignorert» foran forhandlingene, som offisielt starter med stor bankett i Washington i dag.
Realisme.
Mahmoud Abbas har likevel uttrykt seg tydelig om de utfordringene konflikten med Hamas innebærer for de palestinske forhandlingslederne: –Dersom vi oppnådde en fredsavtale i morgen, ville vi likevel ikke være i stand til å gjennomføre den uten at vi får en slutt på denne splittelsen.
Vestlige diplomater mener at forsøk på å forsone Hamas og Fatah neppe står høyt på agendaen i de kommende, amerikanskledede forhandlingene.
Hamas ser allerede sine rivaler i Fatah på Vestbredden som forrædere mot de 2,5 millioner palestinere som bor i landområdet som etter planen skal bli hoveddelen av den palestinske staten. De islamistiske makthaverne på Gazastripen er på sin side under et visst press fra enda mer radikale grupper som er raske til å påpeke avvik fra den harde motstandslinjen og regler for islamsk livsførsel.
Folkeavstemning?
Enkelte observatører ser likevel ikke helt bort fra at Hamas kan komme til å ta skritt mot forsoning med Fatah hvis de vanskelige forhandlingene i Washington virkelig skulle munne ut i en fredsavtale. Hvis avtalens innhold skulle være mulig å godta for makthaverne i Gaza by, er det ikke helt umulig at de rett og slett ville se seg tjent med å stille seg bak resultatet, til tross for arge forsikringer om det motsatte. En annen mulighet er at Hamas ber «sin» befolkning si sin mening i en avstemning, tross anklager fra radikal opposisjon om ugudelig demokratilefling
Dessverre mener nok de fleste at en tredje utgang er den mest sannsynlige: Hamas ville avvise enhver avtale uten å rådspørre den innesperrede og krigstrette befolkningen på Gazastripen om de kunne tenke seg å inngå kompromisser i bytte for fred og en bedre hverdag.
Kommentarer