Kan Israel bli modellen?

FRIGJØRINGSPLASSEN, Tahrir square, i Kairo for knappe to uker siden: Demonstranter bærer plakater der diktatoren Hosni Mubaraks ansikt er påtegnet Davidstjernen, Israels nasjonalsymbol. Bannere med engelsk tekst forkynner at Israel og USA skal ligge unna Egypts revolusjon. Mest spektakulært: En gruppe menn bærer det som skal forestille Mubaraks båre på kryss og tvers over plassen, ledsaget av følgende budskap: «Begravelse i Tel Aviv!»

De antiisraelske slagordene var ikke dominerende i den revolusjonære oppstanden i Egypt. Men denne typen markeringer var tydelige nok, og slett ikke bare blant demonstranter som lett kunne rubriseres som islamister.

Helt klart ble demokratiet Israel assosiert med diktatoren Mubarak, fra Jerusalem sett som beskytter av fredsavtalen fra 1979 og garantist mot et islamistisk, antisemittisk styre i Egypt. Støtten statssjefen fikk fra israelske ledere før han ble tvunget til å gå, bidro utvilsomt til at dette ble et tema i protestene. Opphissede demonstranter ga muntlig uttrykk for at innblanding fra Israel ville ingen finne seg i.

Rettigheter

Da er det store paradokset at Israel som det eneste reelle demokrati i Midtøsten kan bli et eksempel for utviklingen i sine arabiske naboland.

Egypt og de øvrige mulige kommende demokratiene blir nødt til å ta inn over seg at Israel er det eneste land i regionen der arabere med statsborgerskap langt på vei er sikret de økonomiske, politiske og menneskelige rettighetene som nå kreves i demonstrasjoner fra Atlanterhavet til Den persiske gulf.

De arabiske statsborgerne teller i dag cirka en femtedel av Israels nesten 7,3 millioner innbyggere. 14 av nasjonalforsamlingen Knessets 120 representanter er arabere.

– Jeg er araber og israeler, og jeg vil ikke bo i noe annet land! fastslo en hyggelig og pratsom bartender mens han i desember hjalp meg å slukke min egen halsbrann etter et par døgns reportasje om ukontrollert ild som herjet i skogene rundt Haifa.

– Visst er det mye som mangler på at vi helt har de samme rettigheter som det jødiske flertallet, men det arbeider vi for å få. Og vi har ikke noe dårlig liv her, sa den unge mannen med et stort smil. Han fortalte entusiastisk om aktiv innsats i fagforening og i sin landsbys politiske liv. Jeg har hatt svært mange slike samtaler med israelske arabere de senere år.

Ikke apartheid

En opinionsmåling i desember 2007, gjengitt i avisen Haaretz, viste at 62 prosent av Israels arabiske borgere heller ville bli i landet enn å bosette seg i en fremtidig selvstendig palestinsk stat. Året etter viste en undersøkelse at 77 prosent foretrakk å bo i Israel fremfor noe annet land i hele verden.

– Jeg vil mye heller leve i Israel som 2.-klasses borger enn som 1.-klasses borger i Kairo, Gaza, Amman eller Ramallah, uttalte den israelske palestinaaraberen Khaled Abu Toameh under en FN-høring i Genève i 2009. Journalisten og samfunnsdebattanten Toameh blir av sine arabiske motstandere foraktelig avfeid som en lakei for «apartheid»-staten.

Så også under FNs tilsynskonferanse mot rasisme (Durban II-konferansen) for snart to år siden, da han ble offentlig kalt en forræder.

Toameh underslår imidlertid ikke på noe vis at arabere i Israel blir diskriminert. Men å snakke om raseskillepolitikk blir for grovt, fastslo han i Genève, og refset arabiske medlemmer av nasjonalforsamlingen Knesset: – Hva slags hykleri er dette? Hvis dere lever under et apartheidsystem, hvordan fikk dere så anledning, som arabere, til å stille til valg? spurte han sarkastisk.

Offentlighet

Det arabiske mindretallet i Israel blir på mange viktige områder forfordelt i forhold til det jødiske flertallet, på arbeidsmarkedet, i utdanningsinstitusjoner og i diskriminerende lovgivning og praksis, som for eksempel når det gjelder rett til å eie land.

Men årsaken til at dette er vel kjent, er at både Israels statsapparat og det sivile samfunn har mekanismer som avslører slik forskjellsbehandling og diskriminering. Domstoler avsier avgjørelser som ofte bøter på uretten, menneskerettighetsorganisasjoner protesterer, og en uavhengig presse omtaler overgrep. Dette er mye mer enn borgerne i de arabiske diktaturene kan håpe på. Så da har vel Israels arabere ingen grunn til å klage?

Det har de i høyeste grad, og de gjør det da også.

Grunnleggende her er at mange arabiske israelere opplever at ikke bare staten, men også store deler av samfunnet som helhet behandler dem som interne fiender. Utenriksminister Avigdor Lieberman er langt fra alene om å mene at en eventuell fremtidig fredsslutning med palestinerne bør føre til at Israels arabere «overføres» til den nye staten, hvis tiltenkte område nå er okkupert, eller blokkert, av Israel.

I disse områdene lever palestinere under helt andre forhold enn det som er de arabiske israelernes tilværelse. Og det er ikke minst på grunn av okkupasjon av Vestbredden og blokade av Gazastripen at det kan bli vanskelig for Israel å bli en aktiv partner for arabiske land som nå kan være i ferd med å slutte seg til verdens demokratier.

Folkevilje

Israelerne frykter først og fremst Det muslimske brorskap påvirkning i Egypt etter omveltningen. Men det spørs om de ikke har vel så stor grunn til å spørre seg hvordan de velutdannede, sekulære unge menneskene som de siste ukene har dannet revolusjonens fortropp, vil stille seg.

Hvis denne gruppen får en ledende rolle også etter valget som er lovet om et halvår, er det langt fra sikkert at den uten videre vil tåle den urett som ikke rammer dem selv, men palestinerne.

Den kalde freden mellom Egypt og Israel har vart siden avtalen ble inngått i 1979 og er neppe i umiddelbar fare. Men det kan være grunn til å tro at den folkevilje som om noen måneder kanskje blir reflektert i Egypts utenrikspolitikk, vil kreve at israelerne mer aktivt viser vilje til å bidra til en varig løsning for palestinerne – les tostatsløsningen.

Først når skeptiske arabere blir overbevist om at en slik vilje virkelig finnes, kan Israel bli en troverdig, demokratisk modell og partner for sine naboer.