• Musikkbransjen er kraftig mannsdominert, spesielt i rock- og pop, her representert ved Stones-legenden Keith Richards.

    FOTO: Chris Pizzello

Mer østrogen, takk!

Dårlig lønn, lite radiospilling, få studio- og festivaljobber. For kvinnelige musikere er livet en dans på nevroser. Tar ikke musikkbransjen selv tak, må den finne seg i å bli tatt tak i.

Vanligvis kommer debatten om kjønnsfordeling i musikklivet litt senere. Samtidig med utepilsen omtrent, rett før badetemperaturene begynner å komme seg.

Jeg har sett kvinnelige utøvere styrte en halvliter, rape høyt, klø seg i sitt imaginære skjegg og erklære at deres medsøstre nok ville ha lykkes om de hadde større baller, skriver Joacim Lund.
Vanligvis handler den om andelen kvinnelige artister på scenen under Øyafestivalen. Jeg vet det, for jeg har sittet med kalkulatoren selv. Flere ganger.

Vanligvis blir denne debatten også årets dummeste kulturdebatt, preget av kunnskapsløshet, stereotypier, fordommer og baller på trillebår.

For alle har et kjønn (noen har faktisk to), og dermed føler alle seg som eksperter. Da teller ikke kunnskap, forskning eller erfaring fra andre samfunnsområder.

Men det er makt i de foldede hender, og i år folder jeg dem for at debatten skal løftes et hakk eller to.

Fleip eller fakta?

Vi trenger nemlig ikke å famle i blinde. Det finnes en haug med kunnskap om kjønnsbalansen i norsk musikkliv.

På MIC-seminaret "Balanse i musikken" i Oslo denne uken delte en rekke organisasjoner i norsk musikkliv sine erfaringer.

Alle er enige om at det er en kraftig ubalanse i kjønnsfordelingen, særlig i pop- og rockmusikken.

I inntektsnivå, radiospilling, festivaljobbing, studiojobbing, anerkjennelse.

De fleste ser dessuten ut til å være enige om at denne ubalansen er et problem, og at publikum taper på manglende bredde og mangfold (bare noen få forfekter fortsatt den nå komisk gammelmodige kjønn/kvalitet-dikotomien, som går ut på at kvaliteten synker når kvinneandelen stiger).

De aller, aller fleste er enige om at noe må gjøres. Nå.

Bare dét er et langt skritt i riktig retning. Men det er et stort skjær i sjøen.

Det ingen er enige om, er hvilke virkemidler som er effektive i arbeidet for å oppnå en jevnere fordeling mellom kjønnene.

De mest naive mener å ha registrert flere kvinnelige musikere de siste årene, og tror det vil løse seg av seg selv (yeah right).

Andre mener det er tilstrekkelig å arbeide for en holdningsendring. Noen tror det nokså løst definerte begrepet "rekruttering" er veien å gå. Nesten alle snakker om å dyrke frem "gode forbilder".

Alt dette er nokså uforpliktende mumling.

Men både Kulturrådet og Kulturdepartementet er lei av tåkeprat og improvisert mumbo-jumbo. Nå ber de musikkbransjen komme opp med helt konkrete tiltak.

Vanskelig terreng

På de fleste andre samfunnsområder har kvotering vist seg å være svært effektivt. Men i kulturlivet, der er kvotering et belastet ord, for å uttrykke det forsiktig.

Problemet er en seiglivet holdning som går ut på at kulturlivet er et selvrefererende univers, fullstendig løsrevet fra resten av verden.

At reglene og mekanismene som er gyldige for resten av verden, ikke har gyldighet her. Kunst handler ikke om kjønn, hevdes det. Det er et skummelt spor å gå inn på.

Lars Petter Hagen i Ultimafestivalen var inne på det; kunsten eksisterer ikke i et vakuum. Den må forholde seg til verden rundt. Også når det gjelder kjønn. Men det er komplekse greier.

Betente begreper

Det er nemlig overhodet ingen selvfølge at kvinnelige artister vil kvoteres inn til radiospilling eller festivalopptredener.

Ifølge plateartistenes høye beskytter, GramArts leder Elin Aamodt, ønsker ingen av hennes 4000 medlemmer det.

De kvinnelige artistene opplever kvotering som nedverdigende og stigmatiserende.

De er livredde for å fremstå som sutrekjerringer.

Dem er det nemlig ikke plass til i rockebransjen. Der er kravet til autentisitet nådeløst.

Det rockebransjen oppfatter som autentisk, er så til de grader maskulint at jeg har sett kvinnelige utøvere styrte en halvliter, rape høyt, klø seg i sitt imaginære skjegg og erklære at deres medsøstre nok ville ha lykkes om de hadde større baller.

It’s a man’s world.

Skjulte strukturer

Legg til at kjønnsforskningen forlengst har konkludert med at både kvinner og menn velger menn, og vi har et reproduserende system som sørger for at skjevdelingen vil bestå – med mindre de som sitter med makten til å endre det tar ansvar og gjennomfører konkrete tiltak.

Og da snakker vi altså om mer enn å ansette en kvinne i administrasjonen.

Det endrer ikke nødvendigvis på noe som helst.

Skjulte strukturer er mer enn paranoia. De finnes. De er ikke ondsinnede. Kanskje ikke engang bevisste. Men de finnes. Og for å få bukt med dem, må det sterkere lut til enn "positivt fokus".

Ikke 50/50

Debatten om likestilling i musikklivet bør ikke handle utelukkende om Øyafestivalen hvert år. Stakkars folk.

Til tross for knutepunktstatus er Øyafestivalen en privat aktør, og det er ikke deres ansvar alene å rette opp skjevheten som gjennomsyrer en hel bransje.

Og radiokanalene er dessuten ikke et spøtt bedre, 95 av de 100 mest spilte artistene er menn, ifølge GramArt.

Men festivalene, konsertstedene og radiokanalene har en betydelig makt, og da følger det et betydelig ansvar med på kjøpet.

Det betyr ikke at festivalene skal ha 50 prosent kvinnelige artister på scenen neste år. Har de ti prosent i år, er 20 prosent neste år en dobling.

Er 20 prosent av de mest spilte artistene på radio neste år kvinner, er det en firedobling fra i år. Da snakker vi om konkrete tiltak som skaper forbilder og sørger for rekruttering, som bryter den onde sirkelen.

Få ut finger’n!

Festivaler, konsertsteder og radiokanaler må telle, ikke slå seg på brystet og flire at de ikke har gjort det og heller ikke akter å gjøre det.

Konkretiserer de problemet, kan de konkretisere tiltak. Da kan bransjen regulere seg selv, og det er selvsagt det beste.

Men klarer de det ikke, må myndighetene gjøre det. Politikk er villet endring, og endrede rammevilkår kan være en effektiv motivasjon for noen hver, selv for gubber som synes at ting er bra som de er.

Brutalt? Kanskje. Men nødvendig. For noe må skje, og det er ittnå som kjæm tå sæ sjøl.

 

Les også:

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Umusikalsk musikkbransje

Størst kjønnsforskjeller i pop og rock

Få kvinnelige instrumentalister

Kvinner får ikke kunstnerisk tillit

Kvinner får færre spillejobber, både live og i studio

Bare 3 av 29 årets Spellemann-priser gikk til kvinner

Kvinner har 22 prosent lavere inntekt (alle sjangere)

Utviklingen går feil vei

Tilnærmet jevn kjønnsfordeling i orkestrene, der opptaksprøvene foregår bak skjermbrett.

(Kilder: GramArt, MFO, MIC)

Siste nytt