Kritisk masse

Varme hender. Blekkspruten Paul. Pseudovitenskap, tarotkort, kornsirkler og helende krystaller. Er vi i overkant åpne for nye ideer?

Da jeg for noen år siden skrev en nyhetssak om den store Alternativmessen, kom jeg over et bilde av en middelaldrende dame med fargerike fjær festet til klærne. Hun hadde en tromme og en slags klubbe i hendene, og var tilsynelatende i transe, med åpen munn og øynene rullet opp i hodet. Da min reportasjeleder så bildet, kommenterte han tørt: –Jeg tror ikke jeg ville åpnet meg for henne.

Når Skepsiskonferansen går av stabelen på Chateau Neuf i Oslo denne helgen, kaller arrangørene det «en motreaksjon til alternative strømninger som engleskoler, snåsamenn og pseudovitenskap». Nyåndeligheten har fått bre om seg, nå slår skeptikerne tilbake.

Kjølig og trangsynt

Skeptikerne har en tung oppgave å gå løs på. Den store alternativ-sekkebetegnelsen er forlengst blitt en del av det offentlige Norge. Sykehus hyrer inn demonutdrivere, stortingsrepresentantene ringer spåkoner og zen-coacher, og det hele gikk helt av skaftet da helseminister pølse-Hansen hevdet at sønnen prompet ut kolikken etter en telefonsamtale med Snåsamannen. Biologiprofessor Kristian Gundersen reagerte med skepsis, og fikk så hatten passet. For skeptikerne er jo trangsynte, kjølige, arrogante, fastlåste og mindre følsomme enn sine meningsmotstandere. Eller?

Irrasjonelt og ukritisk



Vitenskapen har sine egne skjeletter i skapet, det holder å minne om at den portugisiske forskeren Egas Moniz i sin tid fikk Nobelprisen i medisin for å ha utviklet lobotomi. Men skeptikernes filosofi er at vitenskapelig tenkning baserer seg på nettopp å være åpen og årvåken, å erkjenne nye sannheter og forkaste de gamle. Viljen til å akseptere nye ideer er en forutsetning for å forstå verden rundt oss. Ingen er mer skeptiske til statistikk enn statistikere, om man kan si det slik. Dermed blir de nyåndelige i deres øyne de trangsynte, de som utelukker forklarlige løsninger, som sier fra seg evnen til rasjonell og kritisk tenkning og trekker konklusjoner på sviktende grunnlag.

Farlig mumbo-jumbo



Skeptikerne på Chateau Neuf bryr seg ikke så mye om tradisjonell religion, bortsett fra der den kommer i direkte konflikt med vitenskapen. For det er der det begynner å bli farlig. Vi har alle lest om barn som dør fordi foreldrene tar dem ut av medisinsk behandling for å overlate dem til new age-kvakksalvere eller satse på helbredelse gjennom bønn. Om folk som har brukt millioner på pseudovitenskap i ukene før de dør. Uansett hvor åndelig man måtte føle seg, er det vanskelig å argumentere mot at sunn skepsis er viktig når vi skal skille sanne påstander fra falske – en nyttig egenskap i en verden full av kvakksalvere.

The Amazing Randi



Den som har trukket denne tankegangen aller lengst, er den nå 82 år gamle sjefsskeptikeren James Randi. I 42 år livnærte han seg som illusjonist. Men han holdt hele tiden fast på at juks og fanteri var hans fag, og så det som sin oppgave å avsløre predikanter, magikere og andre som hevdet å ha overnaturlige evner. Han ble den kritiske tenkningens fremste forkjemper, og utlovet en dusør på én million dollar til den som kunne demonstrere sine overnaturlige evner under kontrollerte forhold. 46 år senere er sjekken fortsatt ikke hevet. Da James Randi ble kreftoperert i fjor, uttrykte han at hans siste ønske var å bli kremert – og at asken skulle bli blåst i øynene på den gaffelbøyende magikeren Uri Geller. Var jeg ikke skeptisk fra før, ble jeg det i alle fall nå.

Les også

Siste fra seksjon