Moro for unga

WENCHE FOSS LURTE OSS igjen. En måned etter sin død gjenoppstår hun i VG og forteller om sitt anstrengte forhold til den nye humoren. Bakteppet er denne ukens lansering av boken Etterpå av Sturle Scholz Nærø:

– Slike programmer, etter min oppfatning, handler i sitt vesen om den nytelsen programlederne får av å vise seg frem, samtidig som de nyter å håne andre mennesker – med et smil! sa Wenche.

Så kald og nedlatende syntes hun humoren var blitt, at hun ikke engang ville være med i Nytt på nytt.

Besøker jeg en tilfeldig standupscene i kveld, vil jeg tro at minst én av komikerne peker på dagens VG og kaller Wenche Foss en to tusen år gammel, hvitvinspimpende, pyntesyk kjerring som fortsetter å skravle fra graven. Slik er det nemlig med den nye humoren. Stikker du hodet frem, risikerer du å få deg en på kjeften.

Generasjonskløft?

Jeg forstår at det er som å banne i kirken, men jeg sier det likevel: Jeg har aldri så mye som trukket på smilebåndet av Wenche Foss. Ikke Leif Juster eller Arve Opsahl heller.

Derimot har jeg ledd mye av Thomas Giertsen, Otto Jespersen, Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Dag Sørås og alle andre som er blitt omtalt som eksponenter for den nye, harde og kalde humoren som Wenche Foss mislikte så sterkt at hun heller ville dø enn å se mer av den (hennes ord, ikke mine). Det betyr ikke at humoren var dårligere i gamle dager, bare at den ikke treffer meg.

Tørr humor.

Humorforskning er avtennende. Å lese sakprosa for å forstå hva som er morsomt, er som å lese bruksanvisningen på kondompakken mens du har sex. Like fullt kan det være nyttig. Alastair Clarke, britisk fagskribent og forfatter av rapporten The Pattern Recognition Theory of Humour, har kommet frem til at humor oppstår når hjernen oppfatter mønstre som oppleves som overraskende.

Som når en hund ligner på sin eier, eller begrepet «mooot norrrmalt!» brukes i litt for mange sammenhenger. Problemet er at det som er gull for noen, er gråstein for andre. Ikke fortell jødevitser i synagogen (helst ikke andre steder heller). Ingen fedmevitser på fat camp. Ingen homsevitser på homseklubb eller pakistanervitser til drosjesjåføren fra Lahore.

Er du i nærheten av en pensjonert entertainer, bør du vokte deg vel for å vitse om noe annet enn været. Og du kan glemme «mooot norrrmalt» når du snakker med meg.

Grensesprengende.

– Hvis vi blir overrasket, for eksempel ved at komikeren takler tabuemner eller foretar uventede sammenligninger, kan repetisjonen gi en humoreffekt, sier Clarke.

Det er der skoen trykker. Humoren er tøffere enn tidligere, se bare på programserien Roast på TVNorge, der deltagernes mål er å ydmyke hverandre på det groveste. Faren er at dårlige komikere jager i flokk, slik de har gjort med Finn Kalvik, Moskva-Marit og de fleste medlemmer av kongehuset. Men det er ikke spesielt morsomt, det er en hårfin linje mellom kontroversiell og lavpannet.

Men den nye humoren flytter også grenser. Fjerner tabuer. Alt kan spøkes med, og komikerne sparker i alle retninger. Men de samme tingene gjør også humoren viktigere enn tidligere. Den er mer samfunnsengasjert. Tar for seg dagsaktuelle saker, enten det handler om flyktninger, kriger, helsepolitikk eller religionskritikk. Gjøres det på en smart og empatisk måte, er det alt annet enn farlig. Slikt blir det oppsiktsvekkende samfunnskommentarer og viktige debatter av.

Det er lett å forstå Wenche Foss’ manglende entusiasme for den nye humoren. Den var like fremmed for henne som «serru serru hatten på snei» er for meg. Men den tøffere humorbransjens nyervervede samfunnsfunksjon tatt i betraktning, tror jeg vi kan si at utviklingen har gått fremover, ikke tilbake. Mooot norrrmalt!