Jesus er Harry

HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.

De siste skal bli de første.

Søndag er det duket for Harry Potter-tilbedelse på Colosseum kino i Oslo. Alle Harry Potter-filmene vil bli vist i tur og orden, bortsett fra filmen som kan bli denne sommerens største kinosuksess, andre del av Harry Potter og Dødstalismanene. Den har premiere 13. juli. Men du kan glemme å få billetter til maratonet. De ble utsolgt på rekordtid, etter at Potters disipler hadde ligget i soveposer utenfor billettluken i flere døgn.

ILLUSTRASJON: JOACIM LUND

FOTO: MONTASJE: JOACIM LUND

Hva er det med den magre, bebrillede guttungen som fascinerer både barn og voksne over hele kloden?

Vik fra meg!

Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.

Sataniske vers.

Konservative kristne pekte på at kristendommen ikke tillater trolldom og heksekunst. Noen gikk lenger, og mente at Harry Potter var Satans sendebud, ettersom han kunne snakke med slanger, og styggen sjøl gjerne blir avbildet som en slange. Andre tok helt av, og hevdet at Harry Potter er Satan, ettersom han har et arr formet som et lyn i pannen, og Satan i sin tid skal ha falt til jorden som et lyn fra himmelen. Så langt gikk det at selveste kardinal Ratzinger, nå pave Benedikt XVI, uttrykte sin dype bekymring for hvilke konsekvenser Harry Potter kunne få for kirken.

Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.

Redningsmannen er oppstanden.

Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi. Ser vi på salgstallene, var det åpenbart et sjakktrekk. Og med ett, som ved et mirakel (eller var det magi?), ble hun omfavnet av de samme konservative kristne som med fråde i munnvikene hadde forberedt henne på et langvarig opphold i Gehennadalens flammer.

Den bortkomne sønn.

I dag er bøkene og filmene om Harry Potter inne i varmen hos kristenfolket, på lik linje med de beslektede seriene om Ringenes Herre og Narnia. Alle de tre seriene er preget av de samme, tydelige bibelreferansene, men de to andre har hele tiden, på grunn av forfatternes åpenhet rundt sitt kristne verdisyn, vært anerkjent som oppbyggelig litteratur for kristne barn og ungdommer.

Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.

På palmeblader.

Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten. Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er. Jeg kan ikke huske sist jeg så hundrevis av ungdommer ligge i sovepose for å få høre bibelhistorie et helt døgn til ende. Kristenfolket har med andre ord all grunn til å dekke marken med palmeblader når Harry Potter kommer ridende inn. Herrens veier er uransakelige!