L
es også
Gatekunstnere får boltre seg i Oslo
DA MUSEUM OF CONTEMPORARY ART i Los Angeles nylig satte publikumsrekord med mer enn 200000 besøkende på en og samme utstilling, var det med gatekunst på veggene. En av kunstnerne var Lee Quinones. Tidlig på 1980-tallet så jeg den samme Quinones i dokumentarfilmen Style Wars, der en New York-gallerist presenterte graffiti som kunst, til voldsomme protester. I dag, 30 år senere, er debatten altså fortsatt levende.
Alt er kunst.
Duchamps pissoar endret kanskje kunsthistorien på den måten at alt kan være kunst. Men det stilles likevel enkelte krav til et verk for at det skal kunne kalles kunst, selv om grensene er nokså uklare, og gatekunsten faller ofte utenfor. Problemet er ikke at den er ulovlig. Ikke materialvalget heller. Noen vil hevde at det ligger i selve begrepet; flytter gatekunsten inn i galleriene, er den ikke lenger gatekunst. Men er det aksept i det etablerte kunstmiljøet gatekunstnerne er ute etter, er nok den største hindringen at de fleste av dem kommer rett fra gaten.
Lavterskeltilbud.
Hvem som helst kan spraye på en vegg, og mye holder svært lavt nivå. Gatekunsten skal snakke direkte til forbipasserende og har derfor ofte et enkelt, nesten propagandaaktig budskap. Noen få klarer å gi verkene den ekstra dimensjonen dyktige kunstnere gjør, men ikke mange. Når det er sagt, ser de færreste gatekunstnere ut til å være spesielt opptatt av anerkjennelse fra det etablerte kunstlivet. De er to naboer som deler hekk, men som lever nokså fredelig side om side, og det kunne nok vært langt mer interessant å diskutere hvem som eier det offentlige rom, om det er greit å påtvinge forbipasserende en hel husvegg med et glorete bilde av nakkekoteletter og en Rema-logo. Det er i alle fall ikke kunst.
Diskusjonen vil antagelig fortsette, og jeg overlater til den nevnte Lee Quinones å konkludere, med et sitat hentet fra en vegg han malte i 1979:
Graffiti is art
If art is a crime
Let God forgive us all
Kommentarer