Bedre lærere viktigst

"DET ER ENIGHET om en skole med tydelige læringsmål og klare faglige ambisjoner for alle elever. Tilsynelatende er det nå blitt ro om skolen." Slik avblåste tidligere statssekretær Helge Ole Bergesen skolekrigen i en artikkel i Samtiden for nøyaktig ett år siden. Rett før hadde han utgitt boken "Kampen om kunnskapsskolen", der han mer utførlig redegjorde for hvordan reformpedagogene og den såkalte trivselsskolen etter hans mening hadde lidd nederlag, og skolen nå skulle og måtte konsentrere seg om sitt gamle læringsoppdrag.Jeg vil tro Bergesen er glad for at han påpasselig nok brukte uttrykket "tilsynelatende ro". For igjen har tre store kunnskapsmålinger, to internasjonale og en nasjonal, sendt sjokkbølger gjennom Skole-Norge. Norske skoleelever kan minst i Norden i basisfagene, og i leseferdigheter er de svakest blant alle de OECD-landene som er med, viser de siste PISA og PIRLS-undersøkelsene. De nasjonale prøvene, gjennomført denne høsten, avdekker store forskjeller mellom kommuner og skoler i kunnskaps- og ferdighetsnivå.

Stikker dypere.

Rett nok er det ikke duket for noen omkamp om læringsmål og berettigelsen av å ha faglige ambisjoner. Kunnskapsløftet som Bergesen og hans statsråd Kristin Clemet var slike iherdige forkjempere for, ble innført for bare et år siden. Det er for tidlig å si noe om virkningene.Men resultatene er så nedslående at kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell umulig kan sette sin lit til Kunnskapsløftet. Allerede nå sniker det seg inn en mistanke om at det ikke vil hjelpe så mye, at problemene stikker dypere. Strategiplanen "Gi rom for lesing" ble startet allerede i 2002. Planen har gitt økt leseaktivitet i norsk skole, men leseferdighetene har ikke økt, snarere tvert om. Av 45 land har Norge sklidd ned på en begredelig 35. plass i PIRLS 2006 som kartlegger leseinnsats, leseferdigheter og holdninger til lesing. Hvorfor? Ingen har noen god forklaring.Kanskje har roen lagt seg i striden om de store skolepolitiske veivalgene. Men samtidig gjør det seg gjeldende en økende usikkerhet om hvordan målene skal nås. Derfor kommer temperaturen til å øke i skoledebatten, parallelt med at skolefolk er i villrede.

Ulike årsaker.

Forskerne bak PISA-undersøkelsen peker både på organisatoriske endringer, nye undervisningsmetoder og endrede elev- og lærerroller når de skal forklare de svake resultatene. Slagordet om å ta ansvar for egen læring er gravlagt. Det vil komme de svakeste elevene til gode, for alt tyder på at de led mest under en pedagogikk som la hovedansvaret på elevene selv, og reduserte læreren til en støttefigur som kunne tilkalles ved behov. Ny tvil er sådd om hvor smart det var å fjerne klassen som organisatorisk enhet og erstatte den med åpent skolelandskap og elevgrupper av skiftende størrelse, for øvrig en reform som er gjennomført i sterkt varierende grad. Men bildet er tvetydig. Det finnes skoler hvor åpent landskap fungerer bra, og som har gjort det bra i de nasjonale prøvene. På tvers av andre variabler kommer læreren igjen til heder og verdighet som den ressursperson det må satses mye sterkere på. Det mest effektive tiltaket for å heve kvaliteten i norsk skole vil være å øke lærernes kompetanse, for øvrig et tiltak i tråd med de krav Utdanningsforbundet forlengst har fremsatt. Én av fire lærestudenter har selv så dårlige karakterer fra videregående at de ikke burde blitt lærere, fremholdt forbundet for et par år siden. Etterutdanning av lærere har i årevis vært et forsømt område.

Tester.

Solhjell må dessuten gå en ny runde med seg selv når det gjelder holdningen til testing og kartlegging. Han peker på foreldrenes utdanning og bakgrunn som viktigste forklaring på de store forskjellene mellom kommuner og skoler, i seg selv en fallitt for enhver skolestatsråd av sosialdemokratisk legning siden skolen ikke har lykkes med sitt fremste mål gjennom årtier: Sørge for at alle får like muligheter Foreldrenes bakgrunn har betydning, men resultatene fra Oslo er et tankekors som Solhjell har tatt for lett på. Ingen steder har man satset sterkere på tester og kartlegging, og ingen steder ser fremgangen i de nasjonale prøvene ut til å være større. Kritikken mot slike prøver er velkjent - at det er mye de ikke viser og at utførlig testing oppøver primært dyktighet i akkurat det - å besvare tester - og ikke nødvendigvis så mye annet. Men Solhjell har selv gjort et poeng av at de nasjonale prøvene er bedre enn de som skapte storm for noen år siden. Når resultatene fra de internasjonale undersøkelsene samtidig fremstår som uutholdelige, er det duket for mer testing i norsk skole fremover. Og mer prestisje vil bli knyttet til konkret, målbar kunnskap.