Begjæret etter å bety noe

Uroen har grepet oss etter angrepene i Madrid. Terrorfronten flytter seg, uten mønster. Manhattan, Afghanistan, Irak, Bali, Casablanca, Istanbul, Spania - og så? Enda nærmere?Som en konsekvens av hvor vanskelig det er å forutsi hvor og hvordan islamske terrorister slår til neste gang, vokser behovet for å forstå dem. Hvem er de? Hvordan tenker de? Hvorfor handler de som de gjør? Madrid-angrepene virvler igjen opp de pinefulle spørsmålene fra World Trade Center, spørsmål som ble skjøvet i bakgrunnen under krigen mot Saddam. Den handlet jo om så mye annet.Islam er et bredt spekter av strømninger og trosretninger og islamistiske terrorister utgjør et svært lite mindretall. Samtidig kan ikke denne terrorismen frikobles fra den tankehorisont som dannes av islamsk kultur og religion. Akkurat dette er en av utfordringene fra professor Terje Tvedt i debatten om fundamentalisme som har gått i Aftenpostens spalter de siste ukene. Fundamentalisters og terroristers selvforståelse må tas på alvor. Osama bin Ladens proklamasjoner opp gjennom årene etterlater liten tvil om at han tenker og handler ut fra et religiøst verdensbilde.

Ideenes kraft

Etter 11. september ble sosio-økonomiske terrorforklaringer løftet frem, også i Norge. Nå kan man spore en sterkere interesse for ideenes kraft. Da kommer selvforståelse og verdensbilder i forgrunnen. Et kjernepunkt i terroristenes verdensbilde er hatet mot det moderne, og kilden til dette hatet er nettopp den plassen religionen er henvist til i det liberale, vestlige samfunn. Dette poenget er tydeliggjort av Paul Berman i hans utfordrende bok "Terror og liberalisme" som nylig er kommet på norsk på Dinamo forlag. Berman er blant de kommentatorer som løfter frem egypteren Sayyid Qutb, en av de mest innflytelsesrike islamistiske ideologene som selv fikk martyrstatus da han ble henrettet i 1966, dømt for kupplaner mot Nasser-regimet. Hans yngre bror var også en fremtredende religiøs skriftlærd som ble professor i Saudi-Arabia. Under hans kateter satt en ung mann som het Osama bin Laden.Qutb, som bodde i USA en periode av sitt liv, går til frontalangrep mot frihetstenkningen i det liberale samfunn og kan ikke utstå det moderne skillet mellom verdslige og åndelige krefter. Han mener denne friheten er et uttrykk for et gigantisk feilgrep, en heslig schizofreni, som plasserer den materielle verden på ett sted og Gud på et annet. På den måten blir religionen bare til ritualer og privat moral, Guds domene begrenses til himmelen og mennesket oppkaster seg til dommer over adferd og handlinger. Qutb ville ha muslimene til å forstå at Gud ikke kan stues bort i et hjørne. Hans suverenitet gjelder på jorden like mye som i himmelen og et liv i skyggen av Koranen er det eneste liv som er verdt å leve.

Dødskultus

Denne radikale oppgraderingen av Guds makt knytter ikke bare forbindelser til et før-moderne verdensbilde, den bidrar også til å forklare hvordan islamisme kan utarte til terrorisme. Skillet mellom liv og død blir ikke like absolutt innen et verdensbilde hvor alle motsetninger, åndelig og materielt, sjel og kropp, rom og tid, er underordnet, og hvor det kreves kamp for at samfunnet skal speile Guds enhet. Samtidsdiagnosen er nemlig nattsvart: Den moderne kulturen har nådd et punkt av ulidelig krise der menneskene hensleper sine liv, fremmedgjort fra sin egen natur. Sammen med ytterliggående, aktivistiske holdninger som utvikles i mange slags samfunn, kan slike forestillinger generere en dødskultus, som både forherliger egen død og møter andres med likegyldighet.Man kommer ikke langt med å forklare terror ved å vise til fattigdom og nød, men det er ingen god idé å erstatte ensporete sosio-økonomiske forklaringer med frittsvevende ideologianalyse. Berman har viktige påvisninger av islamismens totalitære karakter, men går svært langt når han sidestiller ytterliggående islamisme med nazisme, fascisme og kommunisme og betrakter dem alle som tentakler fra det samme anti-liberale monster der nede i historiens understrøm. Islamismens nyere historie kan ikke skrives uten at man tar for seg Midtøstens politiske dramaer, polariseringen i Iran frem mot revolusjonen i 1979, Afghanistan-krigens radikaliserende virkning på den muslimske verden i 1980-årene og Saudi-Arabias samarbeid med USA før og under den første Gulfkrigen i 1991.

Ydmykelsens betydning

Skal man velge ett begrep som bedre enn noe annet samler økonomiske, politiske og mentale momenter i islamismen, må det bli ydmykelse.Ydmykelse peker mot gapet mellom de høye forventninger store skarer av muslimer har hatt til møtet med vestlig velstand og demokrati, og de harde realiteter dette møtet viste seg å innebære. Muslimer fikk bitre erfaringer med vestlig påvirkning gjennom egne ledere som forsøkte å modernisere og verdsliggjøre sine land, som for eksempel Iran og Egypt. Denne opplevelsen av ydmykelse har skapt lydhørhet for en islamistisk ideologi som kunne fylle tomrommet mellom forventning og realitet med ny mening og stolthet for egne, ikke-vestlige tradisjoner. Noen har gått enda mye lenger enn å bli islamister. Det er ikke første gang i historien de ydmykede gjerne vil bety noe, få oppmerksomhet, gjøre seg gjeldende selv om de er få - nettopp fordi de er få.Ingen kan benekte at terroristene har oppnådd akkurat det.