De papirløse blant oss

DE PAPIRLØSE har ingen fremtid i Norge. Eneste løsning er å få sendt dem ut av landet. Retur, retur, retur! Slik lyder budskapet fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen etter at Aftenposten i en reportasjeserie har rettet søkelyset mot papirløse innvandrere og hvordan de lever, midt blant oss.Hanssen kan ikke si noe annet. Som ansvarlig statsråd må han stille seg bak sitt eget forvaltningsapparat og de vedtak dette apparatet fatter. Etter at siste ankemulighet er uttømt, har norske myndigheter sagt sitt. Da er det opp til politiet å få dem ut.Det er lett å tenke seg i statsrådens sted. Han vil ikke uttale seg slik at det kan oppfattes som et signal om at det er akseptabelt å leve i skjul i Norge, gå under jorden fordi man ikke kan eller vil bøye seg for myndighetenes beslutning. Slike signaler ville undergrave tilliten til arbeidet som utføres i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.

Entydig.

Men de viktige spørsmålene begynner der Bjarne Håkon Hanssens uttalelser slutter. I all sin skråsikkerhet og all sin entydighet er hans uttalelser en uvanlig tydelig illustrasjon på hvordan en politiker lar rollen som ansvarlig politiker hindre ham i å gå inn i en reell diskusjon.For uansett hvor mange politifolk som settes inn, uansett hvor godt de leter og hvor kjapt de kaster folk ut - noen vil alltid være her. Slik er det i resten av Europa, og det er ingen grunn til å tro at Norge er noe annerledesland i denne sammenheng. Noen bøyer seg ikke for vedtakene, kanskje i villfarelse, kanskje til og med i strid med hva som ville vært det beste for dem selv. De kommer til å være her, i skjul, avskåret fra elementære rettigheter, med barn som ikke går på skole, i jobber til 30 kroner timen. Selv om de oppholder seg her ulovlig, er de ikke rettsløse. Hvordan forholder vi oss til det?Problemstillingen er vanskelig å få øye på innenfor den horisonten Bjarne Håkon Hanssen risser opp. Det får hans forsikring om at han har "full empati for disse menneskene" til å lyde en smule hult.De har ingen fremtid i Norge, slår Hanssen fast. Men mandag fortalte Aftenposten historien til iranske Mahnaz, som kom til Norge i 1996, og ventet i fire år før hun fikk avslag på søknaden om opphold. I halvannet år levde hun i skjul, flyttet fra skjulested til skjulested med to døtre, i frykt for å bli oppdaget. Så, i 2001, fikk de oppholdstillatelse.Det fantes altså en fremtid - likevel. Det vil alltid være noen historier som Mahnaz'. Og det signalet slike historier sender, er dette: Hold ut. De kan løse seg, mot alle odds. Signalet er minst like sterkt som Hanssens bastante melding om at det bare finnes én vei, og den fører ut av Norge.

Tilfellet Berlusconi.

Jeg har prøvd å følge debatten i en av Europas frontlinjestater, Italia. Landet er eksponert for illegal innvandring på en ganske annen måte enn Norge. De kommer over havet, flokkevis og enkeltvis, i superraske gummibåter og synkeferdige holker. Ingen vet hvor mange som oppholder seg ulovlig i landet; anslagene varierer mellom en halv million og 800 000. Ingen vet hvor mange som drukner før de når strendene heller.Silvio Berlusconi er den politikeren i Italia som snakker som Bjarne Håkon Hanssen. Da Berlusconi var opposisjonsleder på slutten av 90-tallet, var det to ord som gikk igjen i talene han holdt om ulovlige innvandrere. Det ene var retur. Det andre var politi. Så ble han statsminister, satt i fem år, og fikk muligheten til å gjøre noe. Noe skjedde også, det ble litt mer politi, litt flere returer og litt flere lover som gjorde det til en enda mer komplisert og forvirrende prosess å prøve å skaffe seg legalt opphold. Men det mest interessante er dette: Anslagene over hvor mange illegale innvandrere som oppholder seg i Italia, er nøyaktig de samme som for ti år siden.

Differensiert.

Den nåværende sentrum- venstre regjeringen prøver å håndtere problemet annerledes. Noen måneder etter valgseieren erklærte innenriksminister Giuliano Amato at regjeringen vil gå inn for å gi ulovlige innvandrere oppholdstillatelse på visse vilkår, knyttet til hvor lenge de har oppholdt seg i landet, og om de har vært på kant med loven. Det er ikke snakk om noe generelt amnesti, for like lite som i Norge handler det om noen ensartet gruppe.Men tilnærmingen til sentrum- venstre regjeringen i Roma er mer åpen, mer differensiert enn den var i Berlusconis regjeringstid. Den er også preget av den mistro til definitive og enkle løsninger som vokser frem når et land har vært konfrontert med de samme problemer over mange år. Det er en tilnærming som inkluderer flere begreper enn retur og politi.