Drømmen om det jødiske nasjonalhjem

Man behøver ikke følge spesielt godt med for å erkjenne at antisemittismen holder stand, i mange land og i ulike miljøer. Det siste døgnet var det østfra de nedslående meldingene kom; 20 russiske parlamentarikere ønsker å forby alle jødiske organisasjoner. De mener jødehatet i Russland kan rettferdiggjøres på grunn av jødenes egne holdninger. For snart 110 år siden grep Theodor Herzl - ungarskfødt jøde som bodde i Wien - fatt i det samme tankegodset og den samme utfordringen som nå har fått et grelt uttrykk i forslaget fra de russiske parlamentarikerne. Hans ambisjon er uttalt i undertittelen på boken han skrev: "Forsøk på en moderne løsning av jødespørsmålet." Og hans bastante svar ligger i hovedtittelen: "Jødestaten".Herzl skrev under inntrykk av dramatiske begivenheter. Antisemittismen i Europa økte sterkt utover i 1880-årene, med pogromer i Øst-Europa. I Frankrike, hvor Herzl arbeidet som korrespondent, startet Europas mest berømte antisemittiske rettsprosess, Dreyfus-affæren, to år før han utga boken i 1896. Han kom til at løsningen lå i et eget jødisk nasjonalhjem.

Sentrifugalkrefter.

Dette svaret var ikke bare bestemt av overgrepene. Tidsånden i Wien var preget av både utmattelse og nyskaping. Liberale verdier var på retrett, nasjonalistiske strømninger rev og slet i det svære Habsburger-monarkiet og satte forestillingen om den multietniske enhetsstaten under press. Den sionistiske bevegelsen som Herzl startet og ledet, utgjør en av mange og sterke sentrifugalkrefter som vokste frem.Dagens leser blir slått av hvor pragmatisk Herzl tenkte. Boken er ingen dyptloddende analyse av jødenes historie eller av antisemittismens årsaker og virkninger. Hans siktemål var, slik Håkon Harket peker på i et instruktivt forord til den norske utgaven, å samle bredest mulig oppslutning om en felles løsning på jødespørsmålet. Herzl utformet ingen vag utopi, de tvilende måtte ha noe håndfast å forholde seg til. Derfor tar pamfletten for seg hvordan den nye staten skal bygges, fra byplaner og næringsveier, til hærens organisering og flaggets form og farge.

Påminnelse.

Herzl ble den politiske sionismens fremste inspirator og aktør, men han var ingen spåmann. Han skimtet og fryktet de prøvelsene hans folk skulle utsettes for, men kunne vanskelig forutse folkemordet som både ga støtet til opprettelsen av staten Israel, og også var med på å gi denne staten en særstilling i verdenssamfunnet. Størst verdi har "Jødestaten" som påminnelse om hvordan assimilasjon har vært og er et kjernespørsmål som splitter ulike jødiske kulturer. Hvor aktuelt - og provoserende - spørsmålet fortsatt er, fikk vi levende illustrert for bare et halvt år siden, da statsminister Ariel Sharon kommenterte den voksende antisemittismen i Frankrike med en inntrengende appell til alle franske jøder om å emigrere til Israel så raskt som mulig. Toneangivende jødiske miljøer i Frankrike reagerte kraftig og ville ha seg frabedt utspill som skjerper motsetningene i deres eget land. - Vi er en del av dette landets sjel. Det finnes franske borgere som er jøder, på samme måte som andre borgere som har en annen religion, sa en talsmann for Frankrikes øverste rabbi. Dermed fikk han sagt noe om den franske stat og om forskjeller mellom Israel og Frankrike. Det påfallende er at Theodor Herzl kunne sagt det samme om sitt hjemland, Østerrike. Likevel utformet han sitt program om "Jødestaten" - uten at det bærer preg av resignasjon eller flukt, men snarere håp og fremtidsoptimisme. Per Anders Madsen er kulturredaktør i Aftenposten