Årets Holberg-pris er tildelt Europas kanskje mest innflytelsesrike filosof og samfunnsteoretiker. Produksjonen til Jürgen Habermas er ufattelig omfattende og bred; han har levert vektige bidrag innenfor så ulike felt som etikk, rettsvitenskap, språk- og kommunikasjonsteori, globalisering og europeiske integrasjonsprosesser.

Men hans viktigste innsats, og grunnen til at han er en så verdig vinner av Holberg-prisen, ligger ikke i summen av hva han har gjort innenfor disse enkeltdisiplinene. Den ligger i hans evne til å se utover smale fagdisipliner, samle kunnskap og perspektiver på tvers av tilvante grenser, og i hans kraft som debattant og meningsbærer i det offentlige rom - langt utover de fagmiljøene han ferdes i til daglig.

Generasjon.

Det diskuteres ofte hvor generasjonsbetinget Habermas er, hvor tett hans tenkning er knyttet til erfaringene til den generasjon tyskere som var barn i Hitler-tiden og bråvåknet i 1945. Karakteristisk nok henledet han selv til temaet i sin takketale i Håkonshallen i går, da han betegnet prisen som et uttrykk for "anerkjennelsen av en hel generasjon tyske filosofer (...) som skulle prøve å fornye omdømmet og kraften til en tradisjon hvis moralske ryggrad nylig var knekket." Sikkert er det i hvert fall at Habermas ved krigens slutt - den gang 16 år gammel - plutselig innså at hans folk hadde levd under et kriminelt system, og at han aldri hadde tenkt at noe slikt var mulig.Filmavisene fra de nylig frigjorte konsentrasjonsleirene og Nürnberg-prosessene noe senere har gitt støtet til Habermas' livslange interesse for de samfunnsmessige betingelser for fornuftig, likeverdig kommunikasjon. Han har aldri mistet sin tro på kraften i gode argumenter, også som buffer mot kriminelle eller udugelige styresett. Vilkårene for rasjonell argumentasjon utgjør kjernen i offentlighetenes problem, slik Habermas oppfatter det, og han har en særegen følsomhet og interesse for det som ødelegger en likeverdig verbal kommunikasjon og den meningsdannelse som springer ut av den.

Selvkritikk.

Av alle de bøker og essays Habermas har skrevet, er det hans avhandling om den borgerlige offentlighet han er mest kjent for og som har nådd lengst ut. Den kom så tidlig som i 1962 og ble takket være våkne enkeltpersoner oversatt til norsk nesten 20 år før den kom på engelsk. I denne boken analyserer Habermas fremveksten av en resonnerende, borgerlig offentlighet på 1700-tallet og allerede her viser han sin evne til inspirerende syntesebygging, der han drar veksler på både historie, sosiologi og politisk idehistorie. I forordet til en nytutgivelse i 1990, gjengitt i boken Kraften i de bedre argumenter,øver Habermas selvkritikk på flere punkter. Ikke underlig siden det har gått 30 år og det er skrevet et hav av bøker om beslektede emner i mellomtiden, men retningen på selvkritikken er verdt å legge merke til. Habermas mener han hadde et for pessimistisk syn på det moderne massepublikum. Utviklingen fra en aktiv og kulturresonnerende offentlighet til et passivt og kulturkonsumerende publikum var for ensporet, koblingene for enkle. Den eldre Habermas mener den yngre undervurderte motstandsevnen og det kritiske potensialet i et differensiert og mangfoldig massepublikum.

Tre ordninger.

Men noen grunn til overoptimisme på vegne av den kritiske meningsdannelse det ikke. Habermas fastholder at det moderne vestlige samfunn er bygget opp av tre selvstendige systemer, eller ordninger: Marked, stat og det sivile samfunn. Samfunnet er avhengig av alle tre systemer, men kjennetegnes i dag av en grunnleggende ubalanse. Det skjer ved at markedets forretningsmoral og statens forvaltning trenger inn i og preger de aktivitetene som utgjør det sivile samfunn - kunst og kultur, medier, uavhengige institusjoner, offentlig debatt og sosiale bevegelser. To av samfunnets ordninger "koloniserer" altså den tredje.

Dette går til kjernen i de problemene Habermas alltid har vært opptatt av. Noe av det viktigste for fortsatt demokratisering er å sikre betingelsene for meningsdannelse i offentligheter som er uavhengige av både stat og marked, mener han. Og en forutsetning for det igjen er at noen reflekterer offensivt og bevisst rundt disse utfordringene. Derfor er innsatsen til årets Holbergpris-vinner også et demokratibidrag.