«JEG HAR SKREVET en roman. Hvis du ser i bokhyllene rundt oss her, er det ingen romaner som har fotnoter», slår Kjartan Fløgstad fast i Morgenbladet.
Sant nok, men har noen krevd at han skal utstyre romanene sine med fotnoter? Ikke meg bekjent.
Debatten om hans roman Grense Jakobselv handler riktignok om kildepraksis og bruk av andres forskning, men Fløgstad gjør det litt enkelt for seg ved å argumentere mot et ytterliggående standpunkt ingen har inntatt.
Gjeld.
Det etiske kravet om å tilkjennegi hvor man har eksklusivt stoff fra, er ikke avhengig av genre. Måten man tilkjennegir det på, må derimot være genrebestemt.
En nøkkelsetning i Tore Prysers Dagblad-kronikk er denne: «Fløgstad bruker mye stoff fra mine bøker som ikke finnes andre steder». Hvis dette er riktig, burde Fløgstad redegjort for sin gjeld til Pryser, og likeledes den nytte han har hatt av andre historikere. Det finnes sikkert ulike måter å gjøre det på, men det enkleste ville vært å utstyre boken med et etterord der Fløgstad redegjorde for sine kilder.
En slik fremgangsmåte ville ikke påvirket kunstnerisk verdi eller litterær utforming, men dokumentert at også skjønnlitterære forfattere kan stå i gjeld til fagfolk. Både i sitt tilsvar til Pryser i Dagbladet 15. juli og i intervjuet i Morgenbladet, ruller Fløgstad opp et bredt lerret, og fastholder at romanen er et rom der en kan drøfte forholdet mellom løgn og sannhet på en annen måte enn i sakprosagenrene. Enig! Men handler debatten om dette? Jeg har vondt for å se at kravet om et redegjørende etterord gir Fløgstad noen grunn til trassig å ville beskytte seg mot sakprosaen «som en overordnet skrivemåte som både journalister, akademiske forfattere og skjønnlitterære forfattere skal bukke for.»
Når Fløgstad har brukt stoff som er langt mer eksklusivt enn det man finner i oppslagsbøker og oversiktsverk, hadde det vært rausere og klokere av ham åpent å tilkjennegi dette mellom egne permer, enn i ettertid å prøve å få debatten til å dreie seg om retten til fiksjon og skjønnlitteraturens spesifikke sannhetsbegrep. Særlig når boken hans er full av historiske personer og faktiske hendelser, og forfatteren selv understreker at det er viktig for ham å være så tro som mulig mot virkeligheten når han skriver om virkelige personer (Morgenblad–intervjuet). Å vise til at hans Samtiden-artikkel refererte til både Pryser og andre, blir sant å si for spinkelt.
Relevant.
Åndsverkloven beskytter form og ikke innhold. Fløgstad har selvsagt ikke drevet avskrift i arbeidet med det som er blitt en fascinerende og sterk roman. Derfor handler dette om etiske normer og konvensjoner, ikke jus.
Alnæs-saken er likevel relevant som bakteppe, siden den satte kildepraksis på dagsordenen, skjerpet bevisstheten og viste at heller ikke konvensjoner står stille. Karsten Alnæs selv, både sakprosaskribent og romanforfatter, sa det slik i Dagbladet lørdag: «Det bør ikke være noen grunn for skjønnlitterære forfattere til å sky litteraturlister, dersom behovet for kreditering er sterkt til stede.»
Noe å ta med seg videre.
Kommentarer