I DAG MØTES riksantikvar Jørn Holme og byrådsleder Stian Berger Røsland for å diskutere Bjørvika, etter at de har stirret stivt på hverandre gjennom diverse medieutspill de siste ukene og gjort det umulig å blunke først. Nå skal det sonderes om de kan blunke samtidig.
Forpostfektningen er tydelig i et innlegg Røsland skrev i VG i går. Han har «ikke noe behov for å dyrke uenigheten for uenighetens egen skyld» og «ser frem til møtet med Riksantikvaren». Borte er arrogansen og påstandene om «privat synsing på brevpapir med riksvåpen».
Jørn Holmes siste innlegg i Aftenposten (7.1.), skrevet sammen med historieprofessor Magnus Rindal, er en gjennomgang av Oslos eldste historie der mulighetene løftes frem, ikke tidligere feilgrep. Også det en nedkjøling av polemikken før møtet på kammerset.
Kjernen.
Men en felles forståelse av at de må ned fra barrikadene fjerner ikke fallhøyden hverken for Røsland eller Holme.
Holme raser mot bebyggelsen mellom middelalderparken og sjøen. Det såkalte kongsbakkekvartalet sperrer parken inne, bortsett fra tre siktlinjer, hvorav to går rett i det planlagte Munch-museet. Husene sluker restene av den gamle middelalderbyen, med landets første, samlende statsinstitusjoner. Ruinene ligger i kjernen av riksantikvarens ansvars- og myndighetsområde.
Samtidig er det her Byrådet har lagt seg på sin mest uforsonlige linje. Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling, har gjort det tindrende klart at reguleringsplanen for området mellom middelalderparken og sjøen ligger fast. Den er «ikke gjenstand for kompromissløsninger». (Aftenposten 9.1.)
Det som er viktigst for riksantikvaren å få gjort noe med, er vanskeligst for byrådet å rokke ved.
Er Munch-museet den brikken som kan gi bevegelse i spillet?
Jørn Holmes koblinger kan gi inntrykk av det, og her er byrådet åpen for å diskutere både høyde, bredde og plassering. Men et justert Munch-museum vil ikke løse riksantikvarens hovedproblem: Innemuringen av middelalderparken.
Holme har pekt på Munch-museet av formelle og taktiske grunner. Høyde og plassering krever ny reguleringsplan, da må det være legitimt å se på hele området på nytt. Men hensikten hans er å få gjort noe med Kongsbakken. Endres Munch-museet, vil Holmes mest velvillige støttespillere si han har oppnådd mye. Egentlig er det en seier han ikke trenger.
Trangt hjørne.
Det er nok en fattig trøst at byrådet har malt seg inn i et enda trangere hjørne. I de siste ukers debatt har Oslos politiske ledelse argumentert som om byutvikling er en enkel, rettlinjet prosess. Politiske vedtak skal iverksettes, punktum. Noe annet er et demokratisk problem. Tidligere byrådsleder Erling Lae fikk seg til å skrive i Morgenbladet at hvis Holme vant frem, «ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid».
Men sannheten er jo at politikernes egne vedtak har endret forutsetningene for vedtak som er gjort tidligere.
I den vedtatte reguleringsplanen blir det argumentert for at de klart definerte siktsektorene ut fra middelalderparken ivaretar behovene for å fortelle denne delen av Oslos historie minst like godt som en ubebygget flate. Siktsektorene er altså en viktig premiss i planen, men i fjor vedtok bystyret vitterlig å legge Munch-museet midt i siktlinjene. Var de viktige eller var de ikke?
Ny usikkerhet.
Oslo kommune legger til grunn at det skal bygges et nytt kulturhistorisk museum ved middelalderparken, noe det nå må stilles et stort spørsmålstegn ved etter at uavhengige utredninger har anbefalt Bygdøy. Statsråd Tora Aasland er fortsatt i tenkeboksen.
Hvorfor blir ikke denne nye usikkerheten trukket inn i debatten? Hvorfor tviholder byrådet på reguleringsplanen for dette området når valget kan falle på Bygdøy, og det dermed frigjøres mye plass ved middelalderparken?
Eksemplene illustrerer at byplanlegging ikke er rettlinjet, men at prosessen er spiralformet, der sirklene utvides etter hvert som nye momenter, nye vedtak, nye avklaringer kommer på plass. Og der også tenkepauser er legitimt.
I døren.
Det er slett ikke sikkert byrådet i dag kan støtte seg til noe flertall i bystyret for å bygge ut Kongsbakken som planlagt. Og hvis Lambda-konseptet for nytt Munch-museum endres for mye, vil byrådet igjen møte seg selv i døren. En viktig del av begrunnelsen for å velge Lambda var plasseringen – nå sier byråden at plassering kan diskuteres. Det må fortone seg merkelig for de arkitektene som fikk avvist sine forslag fordi plasseringen var gal.
Hadde Lambda virkelig vært omgitt av entusiasme og stolthet, ville det meste gått. Men det er egentlig bare ett sted entusiasme kan spores, og det er i fagjuryens begrunnelse. For er dette det huset som samlet sett best ivaretar behovene, både som museum for Munch og som signalbygg i Bjørvika? Nei.
Realiseringen av Munch-museet tegner til å bli en særdeles tung prosess. Jørn Holmes energiske kampanje for middelalderparken har aktualisert problemstillinger som byplanetaten og kommunen har tatt altfor lett på.
Er det noen som virkelig trenger en tenkepause i Bjørvika, er det byrådet.
Kommentarer