Mediekamp med hevnmotiv

"Konflikter av denne typen løses ikke ved at partene snakker om hverandre. De må snakke med hverandre. Man bør ikke gå ut i mediene med interne konflikter, det er i seg selv en destruktiv metode som forgifter situasjonen ytterligere", sa psykolog Jan Atle Andersen til VG Nett for et par dager siden. Han har jobbet mye med konfliktløsning i arbeidslivet.Andersen har rett, men på gale premisser. Ingunn Yssen var ikke ute etter å løse noen konflikt da hun gikk til VG. Hun hadde sagt opp, vendt ryggen til Gerd-Liv Valla. Motivet var ikke å rydde opp eller finne en løsning. Selv sa Yssen at hun betraktet dette som en prinsippsak, hun ville si fra om forholdene, for det kom jo folk etter henne. Jeg tror vi trygt kan føye til et motiv til: Ønsket om å ramme Valla så hardt og effektivt som mulig.

Hevn.

Hevnmotivet har vært undervurdert
i alt som har vært sagt og skrevet om mediestrategi i denne saken. Bare massiv oppmerksomhet kunne sette det press på Valla som Yssen var ute etter. Men ved å hive skittentøykurven ut i det offentlige rom, tok Yssen også en kalkulert risiko. Om hun lykkes, ville både avhenge av motpartens reaksjoner og hvor sterk boomerangeffekt hun selv utsettes for. Her er det ennå for tidlig å gi noe endelig svar.Umiddelbart reagerte Valla bedre enn Yssen kunne håpe på. LO-lederens opptreden på den famøse pressekonferansen for en uke siden, hvor hun forkynte at det ikke eksisterte noen konflikt, at Yssens påstander "var uten rot i virkeligheten" og at hun og LO ikke kunne eller burde håndtert saken annerledes, ble oppfattet som en eneste lang bekreftelse på at Yssens påstander måtte ha noe for seg. Valla var forurettet, hun var sint og hun var ute av stand til å gi uttrykk for at virkeligheten kan oppfattes annerledes enn hun selv gjør, eller beklage situasjonen. Ingen gode sjefskvaliteter, noe av det.

Tvetydig.

Neste utspill fra Valla var å offentliggjøre Yssen-notatet. I stedet for å prøve å nøytralisere Yssen, valgte Valla å vaske sin del av skittentøyet for åpen scene. At hun gikk ut med notatet, ble oppfattet som et så klart brudd på all arbeidsgiveretikk at det var Yssen som tjente på det. Likevel var medieeffekten tvetydig. Vallas handlemåte - selve offentliggjøringen - og virkningen av notatets innhold er nemlig ikke ett og det samme. Gjorde ikke Yssen jobben sin? Hun likte ikke å lese dokumenter? Og hvordan reagerte hun egentlig på forsøkene på å finne en løsning? Kan egentlig hennes angrep på Valla forsvares ut fra det hun var blitt utsatt for? Ingen kjenner svarene, men det er ikke poenget. Poenget er heller ikke at dårlig selvinnsikt eller svak jobbutførelse kan rettferdiggjøre mobbing og trakassering, for det kan det selvsagt ikke. Poenget er at en ullen tvil begynte å gjøre seg gjeldende. Yssen var kanskje ingen hvitkledd ridder likevel, som så seg nødt til å lansespidde Valla fordi hun var ute i et annet og mer høyverdig oppdrag: Berede grunnen for et mobbefritt LO. Slik tvil får boomerangen til å snu.

Kampen om virkeligheten.

Ved at begge, først Yssen og deretter Valla, valgte mediene som arena, er konflikten omgjort til en kamp om troverdighet og virkelighetsforståelse. Den kampen kan ingen av dem vinne, uansett hvor beregnende og smarte de er i valg av mediekanal, og hvordan de vekselvis velger å stå frem eller gjøre seg utilgjengelige. Slike personkonflikter er så komplekse, så farget av opplevelsene til dem som står midt oppe i dem at det knapt finnesénvirkelighetsforståelse som det er mulig å få gehør for i det offentlige rom. Yssen kunne notere seg for en poengseier i går, da de tidligere statssekretærene Berit Reiss-Andersen og Øystein Mæland fortalte at Vallas lederstil mildest talt er problematisk. Men den bølgende, usikre kampen om virkeligheten har kommet for langt til at slike utspill kan gjøre seieren definitiv.

Belastning.

Talspersoner for "Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen" pekte på et av problemets mange paradokser i NRK i forgårs: Enkeltpersonen som står frem, kommer sjelden godt fra det, selv om antimobbearbeidet generelt tjener på at problemet får et ansikt. I Yssen-saken er til og med denne effekten tvilsom, siden striden suger kraften ut av LO-kampanjen "Jobbing mot mobbing". Det må være en bitter pille for Yssen, siden hun setter fagbevegelsen så høyt og vil mobbing til livs. Hennes trøst er utelukkende å finne på det personlige plan: Valla har kommet dårligere fra det enn henne selv. Men hvis hevnmotivet er sterkt nok, er det ingen dårlig trøst, bare det.