De har vært inn og ut av debattstudioene de siste par dagene, politikere, musikere, forfattere og biblioteksfolk, og servert en eventyrlig blanding av forvirret opphisselse og grove beskyldninger om juks og bevisst desinformasjon. Skjellsordene har haglet, regjeringspartiene sprer "desperate usannheter" og opposisjonen er "ute og fossror fra tidligere posisjoner".Og vi skjønner, etter å ha fulgt godt med i alle kanaler: Alle vil være på parti med fremtiden, alle vil sikre åndsarbeiderne deres rettmessige utkomme og alle er for forbrukernes interesser. Alle er i grunnen enige. Så hva bråker de for? Hva handler dette om?Om vilkårene for åndsproduksjon i vår tid. Om beskyttelsen av det unike, det spesifikke og det særegne i en tidsalder hvor den store verdensveven gjør alt tilgjengelig før du får sagt "opphavsrett". Og dette er såpass komplisert, såpass intrikat og motsetningsfullt, at det er fullt mulig å uttrykke de samme intensjoner og mål og samtidig være så uenige om virkemidler og lovparagrafer at det verbale bikkjeslagsmålet kan pågå til partene synker hen i ren utmattelse.

Vernet.

Åndsverk er vernet både i nasjonalt lovverk og i flere internasjonale konvensjoner. Den viktigste er Bern-konvensjonen, første gang undertegnet i 1886. Den slår i all korthet fast at den som har skapt et åndsverk, har enerett til å utnytte verket ved eksemplarfremstilling, offentliggjøring og spredning. Disse prinsippene har dannet utgangspunkt for mye av den nasjonale lovgivningen på dette feltet, også den norske.Mye godt kan sies om de foregangsmenn som drev frem denne konvensjonen, men noe solid grep på de elektroniske utfordringer hadde de ikke. Konvensjonen er naturlig nok utvidet og oppdatert en rekke ganger i løpet av de nesten 120 årene den har eksistert, men utfordringene har aldri vært større enn i dag når det gjelder å bevare og forsvare åndsverkets unike karakter og rettighetene til den som har frembragt det. Selv i kopimaskinens tidsalder sørget de teknologiske begrensningene for at kopiering og manfoldiggjøring i stor stil fremsto som en trøttsom og lite attraktiv geskjeft.

Tastetrykk.

Litt annerledes i dag, når kopier til et helt universitetet eller en hel fylkeskommune ligger et par tastetrykk unna, enten det dreier som en avhandling eller en sang av Bjørn Eidsvåg. Talskvinner for rettighetshavernes interesser fremholder at heller ikke de mener at Internett kan av-oppfinnes. Sant nok. Men bare at de ser seg nødt til å si det, minne om en så banal selvfølgelighet, illustrerer sårbarheten i deres posisjon og viser hvilke enorme, underliggende krefter de er opp mot i denne kampen. Ingen ønsker, med god grunn, å bli slått i hartkorn med maskinstormerne fra den industrielle revolusjons første tiår.Opphavsmenn har en legitim rett til å få vederlag for bruk av åndsverk uavhengig av det teknologiske verktøy som sørger for kopiering og distribusjon. Samtidig setter Internett denne retten under hittil uant press fordi skranker som tid og rom knapt finnes lenger. Dette er grunnen til at ethvert forsøk på å undergrave denne legitime retten, enhver tyngdeforskyvning til fordel for brukerne, vekker så harmdirrende reaksjoner. Rettighetshaverne vet hva dette innerst inne handler om: Enorme beløp utbetales i kopivederlag hvert år.

Samtykke.

I flertallsinnstillingen til ny åndsverklov fra Ap., SV, Sp. og Fr.p. heter det at "åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling." Dette har fått opphavsrettighetsorganisasjonene til å hyle opp, godt backet av regjeringspartiene: Ran, simpelt tjuveri, med klapp på skulderen fra stortingsflertallet.Flertallets forsvarslinje er blitt tydeligere de siste døgnene. Passusen gjelder åndsverk opphavsmannen selv mener kan være fritt tilgjengelig på nettet, ikke beskyttet materiale. Men det finnes gode grunner til at uroen likevel ikke legger seg, og til at dagens debatt i Stortinget kommer til å bli usedvanlig opphisset. For det første ser stortingsflertallet ut til å ville snu kravet til klausulering av stoff, gjennom en påstand om at opphavsmannen stilltiende har gitt samtykke til ikke-kommersiell bruk ved å legge et verk ut på nettet, i stedet for å si at man må ha eksplisitt samtykke for å benytte stoffet. Det er på dette punktet jusprofessor Jon Bing mener flertallsinnstillingen misforstår gjeldende rett.

Usikkerhet.

For det annet er det mye vaghet og usikkerhet i formuleringene. Bruk av beskyttet materiale skal avgjøres i forhandlinger, men det er uklart mellom hvem, om hva, og hvor solid ståsted rettighetshaverne kan forhandle på grunnlag av. Og hva er "utskrifter i rimelig utstrekning"?For det tredje er Kommunenes sentralforbund, sett fra rettighetshavernes perspektiv, urovekkende tilfreds med innstillingen, som ifølge KS åpner for at offentlig sektor kan drive det de kaller en "rasjonell tjenesteproduksjon", uten plunder og heft. Sikkert bra for skoler og biblioteker, men betryggende for rettighetshaverne?Debatten er så hissig nettopp fordi ingen vet. Begge parter har projisert sine polariserte tolkninger av formuleringene inn i en luftig fremtid og startet fektekampen der. Forsøket på å gjøre profeti til faktum forklarer spriket i posisjonene, fra Ap.s Trond Giske, som mener alt blir som før, til Trond Andreassen i Faglitterær forfatterforening, som mener den nye loven betyr kroken på døra for faglitterær produksjon i dette landet. De har ikke rett, noen av dem. Men alt tyder på at norske åndsverk går en utryggere fremtid i møte.
Per Anders Madsen er kulturredaktør