Vil norsk overleve som språk i Internettets og globaliseringens tidsalder? I lys av hvordan kontaktflatene øker når språkbarrièrene faller, kan spørsmålet stilles mer radikalt: Er det bekymringen verdt?Deltagerne på Språkdagen 2007, som Språkrådet arrangerte i går, svarer i hvert fall ja. Ikke bare fordi språk handler om identitet og demokrati og kulturarv og mye annet fra det nasjonale arsenal av gjengse honnørord, men også fordi svært få mennesker behersker et annet språk like godt som morsmålet. Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir har sagt det aller best: "På morsmålet kan man si hva man vil. På andre språk kan man si det man kan."

Ungdom.

I alt 38 prosent av befolkningen opplyser at de bruker engelske ord og uttrykk i dagligtalen, ifølge en fersk meningsmåling. Yngre bruker mer engelsk enn eldre, folk med høy utdanning mer enn dem med lav, og engelsk er hyppigere i byfolks tale enn i grisgrendte strøk. Bare butikknavnene i Bogstadveien viser hvordan engelsk dominerer ungt, urbant liv, og næringslivet er forlengst blinket ut som et område hvor norsk er mest utsatt. Akademia setter norsk under press - også det et felt som har vært i søkelyset en god stund. Men nå kommer dokumentasjonen.Hver tredje student i Norge skrev i fjor sin masteroppgave på engelsk, viser en ny undersøkelse. For 20 år siden var det en av ti som skrev hovedfagsoppgaven på engelsk.Man kan ikke uten videre fortvile over en slik utvikling, selv om mye av engelsken går etter formelen BSE - Bad Simple English. Akademisk virksomhet må og skal sprenge nasjonalgrensene, og engelsk er klodens eneste virkelige internasjonale språk.

Lav prestisje.

All bruk av engelsk kan imidlertid ikke begrunnes ut fra behov for kontakt med den internasjonale forskerverden. Det store flertallet som utdannes fra universitetene, går ut i jobber i det norske samfunn. Likevel velges engelsk, trolig fordi universitetsfolk mer eller mindre bevisst reproduserer sine egne idealer i sin veiledningskontakt med studentene.I et tankevekkende innlegg under Språkdagen trakk professor Brit Mæhlum frem såkalt "diglossi", en situasjon med tospråklighet hvor ett språk oppfattes som høyspråk, med høy prestisje, på parti med fremskrittet og alt som er moderne, og ett språk er lavspråk, som assosieres med motsatte og negative verdier: Liten prestisje, bakstreversk, gammeldags. De på fremtidstoget snakker engelsk. Norskingene står igjen på perrongen. Mæhlums poeng: Språkvalg, også på institusjonelt plan, styres av at engelsk fester grepet på dette uhyre viktige, symbolske nivået. Samme tendens ser man i hele Norden. Ved universitetet i København har fakultetene som utdanner ingeniører og agronomer på høyeste nivå vedtatt at de skal være helt engelskspråklige fra 2010. Fra 2012 skal det juridiske fakultetet være 50 prosent engelskspråklig, selv om 98 prosent av danske jurister jobber i Danmark! Slikt blir det domenetap av. København universitet har i det minste fått opprettet et språksenter, det er mer enn de har klart å få til i Oslo, angivelig på grunn av pengemangel. Her til lands skal en stadig utsatt stortingsmelding bidra til å snu trenden. Nå er den varslet til våren. Den må fortelle at språkrøkt koster penger.