Nytt liv til håpet

DENNE UKEN satte den stålarmen i bakken. Vi kommer til å høre mer om den i ukene og månedene som ligger foran oss: Strata 950.

Drillen som skal bore redningssjakten ned til 33 gruvearbeidere, 700 meter ned i bakken. En nær 40 tonn tung, buldrende koloss, som vanligvis brukes til å bore lufterør nedenfra og opp, er maskinen et helt land nå setter sin lit til.

Vi kommer til å høre om mennene også, de som sitter fanget i det mørke og dryppende fuktige hullet under Atacama-ørkenens overflate, verdens tørreste område hvor det enkelte steder ikke har regnet siden midt på 1600-tallet.

Nytt navn

Noen har vi allerede blitt kjent med, som mekanikeren Raul Bustos. Med nød og neppe overlevde han tsunamien i februar, men mistet jobben fordi skipsverftet han jobbet ved, ble knust. Familien måtte skaffes et nytt levebrød, og etter to måneder smilte lykken til ham. Han fikk jobb i San José, en av de mange hundre gruvene som utgjør ryggraden i Chiles gull- og kopperindustri.

Eller Esteban Rojas, som fra dypet der nede har fridd til sin kone på nytt siden ekteskapet bare ble borgerlig inngått den gang, for 25 år siden. «Vær så snill, fortsett å be for at vi kommer ut i live. Og når jeg kommer ut, skal vi kjøpe en kjole til deg og gifte oss,» sto det på lappen han sendte opp.

Jessica Yanez jublet. Og gråt.

Eller den sky Ariel Ticona, den eneste som hittil ikke har ytret så mye som et ord på videoopptakene, som blir far til en jente om to uker. Carolina skulle hun hete, men nå har de unge foreldrene blitt enige om et annet navn, Esperanza. Håp.

Globalt

Små, nære historier som gir innhold og liv til det drama som ikke bare holder en hel nasjon på pinebenken og som landets ledere har knyttet sin skjebne til, men som følges over hele verden.

22. august var alle realistiske håp ute. Det var gått 17 dager siden raset stengte alle utganger og fluktveier. Febrilsk boring dag og natt ga ingen livstegn.

Men denne søndagen bar bud om hvordan håp kan overtrumfe realisme. Etter flere mislykkede forsøk hadde et tynt bor trengt gjennom til et åpent rom på undersiden av raset. Da det ble trukket opp igjen, fulgte en håndskrevet lapp med.

Sensasjonen var et faktum. Siden har den ene historien fulgt den andre, det neste bildet avløst det forrige.

Familienes jubel. De lysende øynene i de mørke ansiktene. Planene for redningsoperasjonen, gruvearbeidernes egen organisering av sin kjellertilværelse, slik at livet der nede får et skinn av hverdag og normalitet. Hvordan mat, drikke, lykter, medisiner, miniatyrkameraer og bibler er sendt ned gjennom borerøret, med diameter omtrent som en grapefrukt.

Nærhet

Det finnes knapt noe sted på kloden som ligger mer enn et døgns reisetid fra sivilisasjonen. Blir mennesker borte, hundrevis, kanskje tusenvis av kilometer av gårde, vil det som regel bare ta timer å berge dem så sant de er blitt lokalisert og redningsmannskaper vet akkurat hvor de oppholder seg.

Gruvearbeiderne i San José er 700 meter unna, vi ser dem på levende bilder, men det kan ta fire måneder å redde dem ut. Det er ikke avstanden, men nærheten som skaper dette dramaets nerve.

All verdens eksperter på overlevelse, isolasjon og mentalt press har strømmet til San José der mengder av chilenske flagg blafrer over gruveområdet og fjerner all tvil om at det er en nasjonal mobilisering som nå finner sted. Ubåtkapteiner og romfarere bistår med råd til redningsmannskapene og trøst til familiene. Selv overlevende fra flykatastrofen i Andesfjellene i 1972, der 16 personer berget livet etter 72 døgn i snø og bitende kulde, har kommet til San José. Den gang ble letingen oppgitt etter ti dager; de overlevende hørte det selv på en radio som mirakuløst nok virket etter styrten. Dette er mennesker som vet noe om utholdenhet.

Muligheter

Redningsoperasjonen er unik. Også tidligere har folk blitt berget ut fra gruver gjennom en sjakt akkurat stor nok til at en mann får plass, og så fire dem opp i en metallkapsel, en etter en. Men ikke fra 700 meter. Ikke etter måneders innesperring.

Dette vet selvfølgelig Chiles leder Sebastian Pinera. Gruveulykken er en potensiell katastrofe for hans presidentskap, siden søkelyset uunngåelig rettes mot sikkerheten i gruvene, et velkjent og omstridt tema i Chile.

Men ulykken byr også på muligheter. Ryktene løp som ild i tørt gress etter det første livstegnet, men den offisielle bekreftelsen på at de var funnet ble holdt tilbake inntil Pinera rakk å fly opp fra Santiago og selv lese den håndskrevne lappen foran alle TV-kameraene. De ubeskrivelige jubelscenene som fulgte var jo ingen hyllest av ham, det bare virket slik.

Kontroll

Å fronte begivenhetene selv, foran TV-kameraene, er kjernen i Pineras håndteringsstrategi. I tillegg vil han ha størst mulig kontroll over forventningene. Han tviholder på at det vil ta fire måneder å få dem opp, et altfor pessimistisk anslag ifølge geologer som er med i operasjonen.

Under det hele, den nagende uvissheten. De lever, men vil de overleve?»

Men Pinera innser at det motsatte scenariet er mye verre. Hvis han sier to måneder, og det tar tre eller fire fordi de støter på uvanlig hardt fjell, eller drillen får mekaniske problemer, så er han ille ute. Effektivitet og styringsevne var hovedparoler i valgkampen hans for under et år siden, og han må for enhver pris unngå kritikk på et slikt grunnlag.

Kommer redningen derimot raskere enn han har sagt, kan det innkasseres som en ekstra gevinst, så lenge han makter å plassere seg selv i sentrum for operasjonen. Det er handling som teller. Ikke ord.

Urmønster

Motsetningene og omslagene driver denne historien, som i eldgamle eventyr og heltefortellinger i mange lands nasjonallitteratur. Et gjenkjennelig urmønster gir dramaet dypere farge. Håpet som var ute, men som brått ble tent igjen. Problemene som ble overvunnet, men som ble avløst av nye, enda hardere prøvelser. Belønningen som er så nær, likevel så langt unna. Heltenes selvoppofrende hjelpere.

Men under det hele, den nagende uvissheten. De lever, men vil de overleve? Det mentale forsvaret kan bryte sammen. Nye ras kan komme, utløst av dem som kommer dem til unnsetning.

Heltefortellingene ender godt. Vil virkeligheten være på høyde med fiksjonen?

Det vet ingen.