JEG STO på Universitetsplassen for snart en uke siden da Mohyeldeen Mohammad holdt appell mot norske myndigheter og Dagbladet og nevnte muligheten for et 11. september på norsk jord. «Dette er ingen trussel, det er en advarsel», sa han.
Hva var forskjellen? Slik ordene falt der og da?
Nå vet jeg at det undrende ubehaget som steg opp i meg, var berettiget. I går ble han anholdt av politiet etter å ha fremsatt drapstrusler mot reportere fra dagbladet.no. Dagen før sa han til Klassekampen at homofile fortjener å bli steinet til døde.
Ikke gisler.
Uttalelsen er blitt møtt med en skur av fordømmelser. Det er viktig at så mange muslimer har rykket ut. Slik viser de at de nekter å være gisler for en figur som Mohyeldeen Mohammad i den løpende, offentlige samtalen om islam og integrering.
Truslene kaster skygger både bakover og fremover, over Mohyeldeen Mohammads rolle i demonstrasjonen, og det han måtte finne på å si i tiden fremover. Alt vil jeg oppfatte og tolke i lys av at dette er en mann hvis holdninger jeg vegrer meg mot å kalle middelalderske av frykt for å gjøre middelalderen urett. Selv om deler av den var aldri så mørk.
Det miljøet han måtte representere, kan også bli et tema når Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, i dag holder sin årlige pressekonferanse om Åpen trusselvurdering 2010. Følg med.
Dette er det enkle. Fordømmelser, avsky, få hengt bjella på katten, politiet som må følge med – utmerket.
Fisker
. De vanskelige spørsmålene kommer etterpå, for det er ikke likegyldig hvordan og i hvilke sammenhenger utrøykingen skjer. Er det rørt opp et vann Mohyeldeen Mohammad kan fiske i? Skyver mediene enkelte muslimer i hans retning?
I Storbritannia er miljøet han representerer, stort. Det er skremmende at holdningene i det hele tatt finnes i Norge, og det er maktpåliggende å hindre at de blir mer utbredt. «Her må alle gode krefter hjelpe til, og dra i samme retning,» sa Venstre-politiker og advokat Abid Raja til VG i går.
Enig. Men hvordan?
Eget ansvar.
Det finnes ikke ett virkemiddel, én trylleformel som fjerner grunnlaget for at radikal islamisme kan få fotfeste. Dette handler om å lykkes i et langsiktig arbeid på arbeidsmarkedet, i utdanningssektoren, med fritidstilbud. Kort sagt med det som kalles integrering. På bred front.
Norske muslimer har selv et ansvar for å definere seg som innenfor, ikke utenfor; ikke som passive ofre, men som aktive deltagere. Men slike prosesser går begge veier, mellom majoritet og minoritet. Et av målene er å få det utenforskapet Mohyeldeen Mohammad har valgt seg, til å fremstå som så trangt og lite attraktivt som mulig.
De som hørte på
. Samhandlingen inkluderer også mediene. Intet medium har noe form for ansvar for hva han har sagt eller hva han står for, og det er ingen jevnbyrdighet eller parallellitet mellom det å publisere en tegning, og det å komme med dårlig skjulte terrortrusler. Det siste er ikke noe legitimt svar på det første.
Mohyeldeen Mohammad er ikke den interessante her, men de som sto og hørte på ham. For han hadde ikke bare en mikrofon og en scene. Han hadde også fått en streng å spille på.
Jeg vet ikke hvordan en tegning til syvende og sist vil slå ut i den holdningskampen som også inngår i integreringsprosessene, men jeg er sikker på en ting: Langt flere norske muslimer føler seg støtt og ydmyket av å se Profeten fremstilt som en gris enn dem som i utgangspunktet føler noe form for slektskap med Mohyeldeen Mohammads holdninger.
Er det å unnlate å trykke slike tegninger å gå på akkord med ytringsfriheten? Er det undergravende selvsensur ikke å publisere ut fra en begrunnelse om at tegningene støter mange lesere?
Svaret er nei, men kan faktisk bli ja hvis tegningene omdefineres til symboler for ytringsfrihet og pluralisme. Denne meningstyngden er likevel ikke noe som ligger i tegningene selv, det er noe som skapes – av frontlinjene, av mistenksomheten, av all støyen.
Holde tilbake.
For å få løst opp frontlinjene må man legge bort ideen om at det bare er i forhold til muslimer og deres religiøse følelser mediene kan vise tilbakeholdenhet. Slik er det ikke.
Da Peter Mueller fikk sparken som skøytetrener på grunn av sex-trakassering, skrev jeg en kommentar som Inge Grødum illustrerte med en tegning der en struttende fallos sto ut av munnen på Mueller – han er jo kjent for å være nokså stor i kjeften.
Tegningen var god, og den illustrerte sakens hovedpoeng på en fremragende måte. Men den kom aldri på trykk. Den var grov og kunne virke støtende.
Å gå på akkord med ytringsfriheten? Selvsensur?
Heller et av mange eksempler på den type udramatiske valg redaksjonene foretar i ett sett når vi redigerer våre aviser i tråd med grunnsyn, profil og ønsket leserappell.
Ufullstendig.
Mediene har full «rett» til både å trykke grisetegninger og støte på annet vis. Men å vise til denne retten, er ingen fullstendig begrunnelse for de valg som foretas.
Og det er ingen opplagt oppskrift for å oppnå det som nå er blitt en oppgave: Gjøre Mohyeldeen Mohammads innflytelse minst mulig.
Kommentarer