Oslos nye ansikt

I januar 2001 var jeg til stede i Oslo rådhus da en gruppe spanske arkitekter og byplanleggere var på besøk for å berette om byfornyelse, og særlig erfaringene fra den nedslitte industribyen Bilbao. Et hundretall mennesker var møtt frem, men det var glissent med politikere på benkeradene i bystyresalen, så glissent at initiativtagerne fra Norsk Form ristet litt mistrøstig på hodet. Byrådsleder Erling Lae skulle åpnet konferansen, men meldte avbud i siste liten. Av byutviklingskomiteens 11 medlemmer, var bare to-tre til stede.På dette tidspunkt var operaen vedtatt bygget i Bjørvika, men grunnsteinen ikke lagt. Tanken på dette kulturbygget som dynamo i en storstilt byfornying var akkurat det - en tanke. Kanskje også en drøm, men de færreste våget å tro på den, heller ikke politikerne. Kanskje derfor var så få av dem møtt frem for å hente kunnskap og inspirasjon av representanter for en mer urban kultur enn vår egen.

Omdømme.

Hva er en by? Spørsmålet er så åpent at demografer, geografer, økonomer og arkitekter finner svar på sine fagfelt, men i kommunikasjonssamfunnets tidsalder finnes også et svar på tvers av disse grenselinjene. En by er sitt omdømme, sitt image, og det var dette Bilbao-utsendingene kunne fortelle noe om. Byen bygget i årtier sin velstand på stål, verft og kjemi, før alt gikk i stå på grunn av oljekrisen på slutten av 1970-tallet. Etter flere års depresjon og villrede begynte en omformingsprosess, drevet frem av en storstilet satsing på kulturbygg.Krise er den beste byggmester, det fikk den nordspanske byen erfare. Oslo hadde ikke samme utfordring, og det var nok noe av grunnen til den beskjedne interessen fra byens politikere. Bakgrunnen var for ulik. Men noe annet lå også bak: Manglende selvtillit, både på kulturens og byens vegne. I Norge står distriktene og naturen sterkt, byene svakt. Vikingskipene, Holmenkollen, ja vel, men ute i verden er Oslo en konturløs hovedstad for det steinrike oljefolket som skyter ulv og hval, og byen har opp gjennom årene ikke anstrengt seg stort for å endre på sitt svake image. Oslo bruker bare en brøkdel av det Stockholm setter av til promoteringsarbeid i utlandet.Men noe skjer nå. Operaen er ikke lenger bare et monument over en årelang, komplisert og til dels pinlig lokaliseringsstrid, den er ikke bare et håp om de mulige ringvirkninger satsingen kan gi - Oslo har fått sine første erfaringermed hva et slikt signalbygg betyr. Interessen både i nasjonale og internasjonale medier og folkevandringen til operataket åpnet øynene til Erling Lae. Operaen ble en mental forutsetning for et nytt stort, lokaliseringsgrep. Når så Lae slet hardt med å fylle Vestbanetomten med kultur, og kulturminister Trond Giske på sin side var i ferd med å miste troen på Tullinløkka for sitt hardt prøvede nasjonalmuseum, så kunne kabalen falle på plass: Nasjonalmuseet til Vestbanen, Munch-museet, Deichmanske hovedbibliotek og Stenersenmuseet til Bjørvika. Oslo bygger nå sin kulturprofil mot sjøen og verden.

Symboler.

Den varslede flyttingen av Munch-museet har som ventet vakt mest reaksjoner. "Du kunne i hvert fall tatt en telefon", sa en bitter Rune Gerhardsen, godt støttet av Jan Bøhler, til partifelle Trond Giske i Redaksjon En onsdag kveld. Giske kunne tre inn i en for ham litt uvant, tilbaketrukket statsmannsrolle og bedyre at bare Nasjonalmuseet var hans ansvar; han la seg ikke oppi hvor Oslo kommune plasserte sine museer og samlinger. Hvor troverdig han var akkurat på dette punktet, kan hver og en tenke sitt om. Det vi vet, er brikkene falt på plass da Staten og Oslo kommune fant ut at man hadde felles interesse i å foreta samlet lokaliseringsgrep, og at Erling Lae vil få flertall for å flytte Munch-museet med hjelp av Venstre, ikke Giskes partifeller i Oslo Arbeiderparti.Mitt håp er at parhestene Gerhardsen/Bøhler ikke klarer å mobilisere nok motstand til å få veltet flyttingen av Munch-museet. I norsk lokaliseringsdebatt skal man aldri si aldri, men flyttingen av Munch er overmoden, etter årtiets traurig bevaringshistorie. Besøkstallet har sunket betydelig de siste årene, i fjor var det nede i drøyt 100 000. Guggenheim-museet i Bilbao, en by som er mindre enn Oslo, ble til sammenligning besøkt av halvannen million mennesker det første året etter åpningen. Et nybygg må reises uansett for å vise og bevare Munchs kunst bedre, og det blir minst like dyrt å bli værende på Tøyen. Lokalisering der vil kreve stenging i flere år.

Bevegelse.

Men det viktigste er dette: I Munchs verk har Oslo kommune en kunstskatt av verdensformat. Da kreves også den beste plasseringen og den klareste eksponeringen, og derfor var det noe trist og litt smått over Gerhardsens og Bøhlers forsøk på nok en gang å bruke Munch-museet i den symboltunge dragkampen om den delte byen, om hva som går til øst og hva til vest. Ingen har sagt at Tøyen skal legges øde, og det kommer heller ikke til å skje. Men Bjørvika blir et annet slags utstillingsvindu, takket være nærheten til fjorden, operaen og planene for bydelen - paradoksalt nok kjempet frem nettopp av Oslo Arbeiderparti. Det er en dårlig idé at Munch blir værende på Tøyen som kompensasjon for at Gerhardsen og Bøhler er blitt ofre for egen suksess. Snubletråder finnes også for Nasjonalmuseet. Etter arkitektkonkurransen er det et fremtidig storting som skal fatte byggevedtaket, og når Stortinget skal bruke noen milliarder på et kulturbygg, kan alt skje. Debatten i 1998 vil bli husket lenge, men ikke for sine vyer og perspektivrikdom. Et stort flertall gikk inn for ny opera, men det samme flertallet maktet ikke å fatte noe vedtak siden Fremskrittspartiet klarte å hindre at det ble noe flertall for enhver plassering. Men nå har det altså vist seg mulig å bruke milliarder på et kulturbygg uten å legge seg ut med det norske folk. Derfor tror jeg blir spillet fra 1998 vanskeligere å gjenta. Så langt har vår oljerikdom gitt oss et galopperende privat forbruk og smakløse hyttepalasser i fjellheimen. Men Snøhetta-operaen har gjort noe med våre holdninger til hva man kan bruke penger på i dette landet, hva en by som Oslo trenger, og hva slags særtrekk byen må utvikle for å utvikle selvtillit, egenart og identitet. At alt dette har kommet i bevegelse, er det mest oppløftende med denne ukens varslede kulturopprustning. Neste gang har Oslo-politikerne mer å snakke om med gjester fra Bilbao.