HISTORIEPROFESSOR Tore Pryser er sur. I Dagbladet i går anklaget han Kjartan Fløgstad for å ha rappet store mengder av hans forskningsstoff og brukt det i den kritikerroste romanen Grense Jakobselv. Uten at Fløgstad med ett ord tilkjennegir hvor han har det fra.
Prysers reaksjon er ikke bare berettiget, den er også viktig. Den går til kjernen i debatten om skjønnlitteraturens frihet og forfatteretikk. At det denne gang er en av landets mest anerkjente romanforfattere som er målskive for kritikken, gir håp om at den vil bety noe.
Vedgår.
Pryser og Fløgstads felles tema er den underbelyste kontinuiteten mellom krigstid og etterkrigstid, hvordan de som iverksatte nazistenes politikk ofte selv ikke var overbeviste nazister, men del av et gammelt, borgerlig forvaltningsapparat, og hvordan sentrale personer i nazistenes sikkerhetstjeneste greide seg bra og fikk fremskutte posisjoner i Vest-Tyskland etter krigen.
Dette har Pryser skrevet flere fagbøker om, blant annet Fra varm til kald krig (1994) og Hitlers hemmelige agenter (2001). Fløgstad tok på sin side for seg temaet i en artikkel i Samtiden nr. 2 i år, med mange henvisninger til faglitteraturen, der han også viser at han kjenner til og har brukt Prysers forskning.
Men når han så behandler temaet skjønnlitterært, i sin fascinerende roman Grense Jakobselv, mener han at henvisningskravet bortfaller. Overfor Dagbladet vedgår han å ha «brukt masse av det Tore Pryser har lagt fram i sin forskning», men fremholder samtidig: «I denne boka er kildematerialet så enormt, og er diktet såpass fritt etter, at jeg valgte å ikke føre opp kildene.»
Eksklusivt.
Her brister det, for ifølge Pryser bruker Fløgstad mye stoff fra hans bøker som ikke finnes andre steder. Ved ikke å vise hvem han tar stoffet fra, avslører Fløgstad at han ikke har fått med seg, eller velger å se bort fra, det viktigste, overordnede poenget fra de siste års debatt om sitatpraksis, kildebruk og forfatteretikk: Kravet om å vise hvem man står i gjeld til, er ikke avhengig av genre. Det er ikke et krav som oppheves av at man skriver populærhistorie, eller roman, eller av antall kilder man har brukt.
Fløgstad bikker mot det ufrivillig komiske når han avslutter Dagbladet-intervjuet med å uttrykke glede over at han nå «får en anledning til å gi både ham og et titall andre historikere den oppmerksomheten og anerkjennelsen de mener de fortjener». Å ja? Hadde Pryser holdt munn, ville det altså vært det samme med anerkjennelsen.
Elastisk genre.
Tore Pryser mener Grense Jakobselv ikke bare er en roman, men også en historisk og idéhistorisk fagbok. Det er ikke vanskelig å skjønne hva han sikter til, men jeg tror en slik genreoppløsning blir en avsporing i debatten om referanser og redelighetskrav.
Riktignok vrimler det av historiske personer og faktiske hendelser i romanen. Det vises til debatter og avisartikler. Velkjent samtidshistorie settes i perspektiv.
Men hovedpersonene er oppdiktede. To jeg-personer fører ordet, og deres endelikt vil neppe noen finne på å betrakte som dokumentarisk. Språket er umiskjennelig og insisterende Fløgstad-prosa, hele boken gjennom. Romangenren er så elastisk at Grense Jakobselv uten problemer plasserer seg innenfor, uten at den «også» er en fagbok.
Det man derimot kan si, er at alle de dokumentariske innslagene, alle de historiske personene som opptrer med sine virkelige navn, forsterker romanes tilknytning til det faktiske, historiske univers. Fløgstad skriver i fiksjonens form, men han vil utvilsomt også forholde seg til den historiske virkeligheten, og både si og mene noe om den.
Dette er et dominerende trekk ved romanen og gjør kravet om kildeåpenhet mer påtrengende, selv om momentet ikke er avgjørende. Romanens virkelighetstilknytning er sterk, og Fløgstads forskerkilder er også en del av virkeligheten. Ikke bare av hensyn til forskerne burde han redegjort for hvem han drar veksler på, men også av hensyn til sine lesere. De interesserte kunne oppsøkt de kildene Fløgstad har hatt nytte av, og selv fordypet seg i materialet uten å være begrenset av forfatterens bruk av det.
Frikobles ikke.
Alnæs-debatten for noen år siden utløste selvransakelse og skjerpet bevissthet rundt sitat- og referansepraksis blant landets sakprosaforfattere. Debatten om en mulig Vær varsom-plakat for sakprosa springer delvis ut av oppstyret rundt Historien om Norge. De elektroniske mediene gir skarpere lys på hvordan vi journalister kan misbruke kollegers arbeid; det er enklere å kikke oss i kortene enn før. Det er bra. Håpet er at det vil føre til en mer profesjonell og redeligere journalistikk.
Skjønnlitterære forfattere kan heller ikke frikobles fra en etisk forpliktelse når de henter eksklusivt stoff fra andres åndsarbeid. Det er overraskende at Kjartan Fløgstad ikke tar det inn over seg.
Kommentarer