PISA-UNDERSØKELSENE i høst har forsterket pendelbevegelsen i norsk skoledebatt, også på politisk toppnivå. Det hittil klareste uttrykk for det fikk vi i statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale, der skolen var et hovedtema. I utdypende intervjuer annonserer han nå en slags tverrpolitisk dugnad for å heve kvaliteten i norsk skole, og han avslører en dyp og kanskje nyvunnet mistro til hva ambisiøse og storstilte programmer og planer egentlig kan utrette for norsk skolehverdag. Hans egen kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa det slik i en Aftenposten-kronikk for noen uker siden: "Vi skal ha ei reformpause."

Dårlig spøk.

Reformoptimisme er avløst av bekymrede rynker, også i Arbeiderpartiet og SV. Det råder i øyeblikket en sterk samling i bånn-atmosfære i norsk skoledebatt. Klasserommet skal komme tilbake. Ansvaret for læringen ligger hos læreren. Basiskunnskapene må prioriteres. Skoletiden må fylles av læring og undervisning, ikke organiseringstiltak og mas for å få arbeidsro. "Trivselsskolen" som skulle gjøre elevene til "gangs menneske", var honnørord i venstresidens politiske vokabular for relativt få år siden. Nå høres de ut som en dårlig spøk. Mer av det samme blir det når Næringslivets Hovedorganisasjon holder sin årskonferanse 8. januar, med "Kunnskapslandet Norge" som tema. Her blir det flere bekymringsmeldinger om skolens manglende evne til å produsere den kunnskap næringslivet trenger i årene fremover, og Stoltenberg vil bli utfordret på hva hans varslede skoleengasjement i månedene fremover konkret vil bety.

Premissmakt.

Alle vet at PISA- og PIRLS-undersøkelsene ikke kan fortelle alt om skolen. Norge ligger for eksempel nær toppen i bruk av informasjonsteknologi i skolen, PISA-vinner Finland langt bak. Måling av elevenes digitale ferdigheter ville kanskje derfor gitt et mer oppløftende resultat. Norske elever gjør det bra muntlig og har god samfunnsforståelse: heller ikke det er noe som måles av PISA. Land som gjør det bra i PISA-undersøkelsene, har elever med lav selvtillit og ofte med et negativt forhold til faget. Som professor Svein Sjøberg litt retorisk spurte i et innlegg i Aftenposten nylig - er det en pris vi vil betale for å gjøre det godt i en kunnskapsrepeterende papir- og blyanttest som PISA-undersøkelsen jo er?Det interessante er at det skolepolitiske pendelutslaget nesten har eliminert denne type spørsmål. PISA-undersøkelsene er blitt en premissmakt som får dem til å fremstå som uinteressante. Hvem spør etter kritisk sans og samfunnsforståelse når norske elevers leseferdigheter er svakest i hele OECD-området, og når de kan minst i Norden i alle basisfag? Og forskjellene, både mellom elevene, skolene og landsdelene, er store. Dessuten går det gal vei - resultatene var klart dårligere enn i 2000 og 2003.

Vet lite.

Heller ikke Arbeiderpartiet og SV kan leve med dette. Derfor vil Stoltenberg ha nasjonal dugnad og Solhjell reformpause. Spørsmålet er bare hva de skal finne på.Et hovedbudskap i rapporten "Veien mot kunnskapslandet" som ble lagt frem på en pressekonferanse i går, er at læreren er viktig for læringsutbyttet og betyr mer enn materielle og økonomiske ressurser. Men objektive trekk ved læreren, som for eksempel utdanning, har ifølge rapporten svak betydning. Mer subjektive sider, som evnen til å motivere og engasjere, har større effekt. Med andre ord: Slagordet om økt lærerkompetanse, som er blitt en gjenganger i debatten etter PISA, må fylles med et annet innhold enn de som går inn for forlenget lærerutdanning eller økte opptakskrav ved lærerhøyskolene, later til å tro. Kjell G. Salvanes ved Handelshøyskolen i Bergen som har hatt hovedansvaret for rapporten, fremholder at norsk skoleforskning har kommet kort. Sannheten er at vi ikke vet så mye om hva slags tiltak som kan virke. Det er i seg selv et argument for at storstilte planer kan få hvile og en indikasjon på at man heller bør prøve ut undervisningsmetoder og læreplaner i små formater før man går videre. Og manglende kunnskap om hva som faktisk kan forbedre situasjonen, er heller ikke noe godt argument for å hive seg på kjepphesten til NHO-president Erling Øverland - at skolen må få et differensiert lønnsnivå slik at lærere med gode elevresultater skal få bedre lønn enn andre. På dette punktet er det grunn til å minne om erfaringene fra skolen i Finland. Det er ikke lønnen som er den fremste suksessfaktoren der.