Uro ved moskeens tårn

FOR FEM-SEKS år siden fikk Mutalip Karaademi, en etnisk albaner som har bodd i Sveits i 28 år, noe han trodde var en god idé. Møbelselgeren tok initiativ til å oppgradere Langenthals moské, som holder til i en nedlagt malingsfabrikk i utkanten av landsbyen. Litt oppussing, et nytt terom, og en minaret. Tårnets foreslåtte høyde: Fem meter.

Planene gikk greit gjennom i bystyret. Men så kom motbakkene. Folk i nabolaget hadde motforestillinger mot minareten, de betraktet den som et symbol på en intolerant religion. Det ble protestskriv og underskriftsaksjoner, såpass omfattende at kantonmyndighetene i Bern som Langenthal er underlagt, besluttet å legge hele prosjektet på is.

BBC snakket med Karaademi i mai 2007.

–Vi er så skuffet, sa han. –Vi ville bare pusse opp moskeen. Det virker som de tror vi er kriminelle og terrorister alle sammen, det er det samme som å si at alle italienere er medlemmer av mafiaen.

I dag vet vi hvordan det gikk. Det høyrepopulistiske Sveitsisk folkeparti (SVP) gikk inn i saken med full tyngde, skaffet det antall underskrifter som må til for å holde folkeavstemning, og drev en intens kampanje foran avstemningen for en uke siden.

Malingsfabrikken i Langenthal får ingen minaret. Til gjengjeld har landsbydebatten gitt gjenlyd i hele Europa.

Ikke nytt.

Diskusjon og strid om minareter og moskébygg er ikke noe nytt på europeisk jord. Kari Vogt skriver om det i boken Kommet for å bli. Islam i Vest-Europa som ble utgitt allerede i 1995. Minareten er blitt et symbol på det nye muslimske nærværet, og flere steder, som i Marseille, er det ganske enkelt forbudt, fastslår hun.

Da den nye moskeen i Lyon åpnet i 1994, skjedde det etter 15 års hissig strid, den opprinnelige byggetillatelsen ble annullert tre ganger, prosjektet ble en juridisk-politisk thriller som etter hver også splittet Lyons muslimske befolkning. Men til slutt sto det ferdig, mot alle odds, også med en 25 meter høy minaret, men med forbud mot bønnerop, som ellers i Europa.

Bærende søyle.

Mer enn at det er noe nytt, handler derfor det sveitsiske eksemplet om tydeliggjøring og radikalisering av slumrende uro og konflikter. Motstand mot elitens multikulturalistiske holdninger har vært en bærende søyle i europeisk høyrepopulisme de siste 15-20 år. Opp mot elitens holdninger settes en fortelling om lokal og nasjonal tilhørighet, om det nære, det hjemlige og bevaringsverdige som tradisjonen har overlevert, og som trues av den islamisering som brer seg i skjul av multikulturalismen.

Folkeavstemningen i Sveits er et strålende eksempel på denne fortellingens mobiliseringskraft, når et sterkt høyreparti som SVP bruker befolkningens usikkerhet og frykt for identitetstap for alt det er verdt. Måten partiet la opp og gjennomførte denne kampanjen på, torpederer også det syn at kampen utelukkende var rettet mot et symbol for politisk islam.

SVP førte en aggressiv, uansvarlig og sterkt splittende kampanje for minaretforbudet hvor det utilslørt ble spilt på fremmedfrykt og fiendebilder, og som tåkela skillene mellom religion, kultur og terror.

Med andre ord: Folkeavstemningens resultatet kan ikke betraktes isolert fra kampanjen som ledet frem til det.

Dobbeltkommunikasjon.

For et par år siden offentliggjorde EUs overvåkingsorgan mot rasisme og fremmedfrykt (EUMC) en tankevekkende rapport. Omfattende sosial eksklusjon av muslimer fra bolig- og arbeidsmarkedet, og negative stereotypiske forestillinger fører til marginalisering av Europas muslimer, ifølge rapporten. For å bli akseptert av samfunnet må den muslimske identiteten oppgis.

Majoritetssamfunnet snakker om integrering, men krever egentlig assimilering. Denne velkjente dobbeltkommunikasjonen har sveitserne nå levendegjort.

Det er et slikt dobbelt budskap som gir nei til minareter, selv når de ikke gir en lyd fra seg og ikke rager høyere over bakken enn Oslos mange reklametårn, og selv når forbudet åpenbart utfordrer den rettighetstenkning som er utviklet nettopp for å beskytte minoriteter.

Hva kan egentlig et flertall bestemme over et mindretall? Har en majoritetsbefolkning legitim rett til å bestemme hvordan en minoritetsbefolkning skal utforme sitt gudshus, uavhengig av de begrensninger som reguleringsplaner og byggeforskrifter måtte sette?

Det er slike spørsmål som gjør det problematisk at minareter i det hele tatt ble gjort til tema for en folkeavstemning, som stiller den sveitsiske regjering i forlegenhet, som får FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, til å betegne vedtaket som diskriminerende, og som har fått Sveriges utenriksminister Carl Bildt til å lure på om FN fortsatt kan ha Genève som hovedkvarter for så mange av sine aktiviteter.

Bølge.

Men kan slike motforestillinger demme opp for den høyrepopulistiske bølgen som kommer rullende ned fra Sveits? Søsterpartier i Nederland og Danmark vil gjerne gjenta suksessen, i Frankrike ønsker nå 46 prosent forbud mot nye minareter, 41 prosent går også inn for moskéforbud, ifølge en meningsmåling for noen dager siden. For som det blir pekt på, muslimene i europeiske land har uansett friheter, rettigheter og uttrykksmuligheter som kristne og andre minoriteter i muslimske land bare kan drømme om.

Ingen målestokk.

Undertrykkelsen av kristne i et land som Saudi-Arabia er sterkt underbelyst i vestlige medier, påpekte Jon Kvalbein i Aftenposten torsdag. Sant nok, men som Kvalbein selv er inne på, så bør ikke et land der frafalne muslimer kan få dødsstraff og halshugges med sabel på offentlige torg, være noen målestokk i noe spørsmål knyttet til religionsfrihet og menneskerettigheter.

Vestlige medier bør rapportere mer inngående om menneskerettsbrudd i muslimske land, javel, men ikke den uken vi har fått Europas motvilje mot muslimsk synlighet demonstrert så overbevisende tydelig gjennom det sveitsiske eksemplet og reaksjonene etterpå. Det er berettiget å løfte frem undertrykkelsen av kristne i Pakistan, i arabiske land, og peke på de harde kår den lille kristne minoriteten i Tyrkia lever under, på et territorium som i antikken var et kristent kjerneområde.

Men det er et dårlig svar til møbelselger Mutalip Karaademi i Langenthal.