Viktig debatt, svakt eksempel

Debatten er gammel. "Du skal skrive ditt liv", lød et av bohemens bud mot slutten av 1800-tallet. En og annen Kristiana-borger fant nok liten grunn til å sette pris på bøker som ble skrevet under en slik parole.Solveig Østrems utgangspunkt er også sterkt personlig, noe hun legger åpent frem i sine artikler. Et nært vennskap er brukt som litterært råstoff. Hennes underliggende krav er at den kunstneriske frihet ikke kan brukes som et trylleformular som får alle etiske problemstillinger knyttet til fiksjonens dokumentariske kilder til å forsvinne. Romanen er ikke bare en sak mellom forfatteren og leseren. Det finnes en trede part: Personer som ufrivillig og uten å bli spurt er trukket inn i romanen, som modeller og rollefigurer. Det er denne tredje parten Solveig Østrem nå gir et ansikt og en stemme.Så langt, så godt. Det ødelagte vennskapet mellom Hanne Ørstavik og Solveig Østrem har begrenset offentlig interesse, for å si det forsiktig. Men Østrem bruker denne brutte relasjonen til å løfte frem noen etiske problemstillinger som det ville være arrogant bare å avfeie. Hvor langt kan en forfatter gå i å bruke sitt liv, sine venner, som litterært råstoff? Østrems utgangspunkt er personlig og konkret - spørsmålene hun vil sette under debatt er almene og generelle. I dette spennet fra det konkrete til det almene ligger også det problematiske i hennes eget prosjekt.

Frihet.

For det finnes ikke noe generelt svar. Å utarbeide almene retningslinjer for hvordan en forfatter skal skrive og bearbeide sine erfaringer, sitt og andres levde liv, vil være et mildest talt hasardiøst prosjekt. Det gir i hvert fall assosiasjoner i retning andre åndsklimaer enn vårt.Det etiske problemet må identifiseres og problematiseres i forhold til hver enkelt roman og hvert enkelt forfatterskap. Eksemplet Agnar Mykle illustrerer poenget. Rettssaken gjaldt påstanden om utuktig skrift og krenking av den offentlige bluferdighet, men hans biograf Anders Heger har løftet frem Mykles bruk av levende modeller som et langt større problem ved forfatterskapet. Det egentlige moralske dilemma lå kanskje der?Hvis svaret er ja - hvorfor? Fordi det handlet om identifiserbare personer. Og fordi de er skildret på en måte som må ha vært opplevd som sterkt belastende ut fra samtidens moralnormer.

Krenket.

Dermed er det mulig å bestemme nærmere hva det etisk betenkelige egentlig ligger i. Har identifiserbare personer grunn til å føle seg krenket? Skildres de som kriminelle? Foretar de seg noe skandaløst? Slike spørsmål kan en forfatter ikke uten videre unnslippe ved å vise til fiksjonens frihet. Forfatteren har nemlig uthulet sin egen fiksjon ved å bruke personer som lar seg identifisere. Dette er spørsmål som må reises overfor tilfellet Østrem. Og da fremstår ikke Ørstaviks praksis som så graverende. Først gjennom Østrems egne artikler blir hun identifisert for andre enn en engere krets - et paradoks hun selvsagt selv er klar over. Hun understreker selv at hun ikke er blitt brukt på noen grovt krenkende måte. Hun sier det har vært "svært ubehagelig" å lese en bok hvor hun gjenkjenner seg selv og erfaringer hun har tatt del i.Men - fravær av ubehag er neppe noe rimelig krav å stille til kunsten. Solveig Østrem setter fingeren på relevante problemstillinger, særlig i en tid hvor mange forfattere skriver så virkelighetsnært. Debatten kan i seg selv bidra til å gjøre forfatterne mer bevisst på etiske dilemmaer og fiksjonens begrensninger. Men hennes egen historie gir neppe grunnlag for å felle noen moralsk dom over forfatteren som gjorde henne til romanstoff.
Kulturredaktør i Aftenposten