ERIK FOSSE OG MADS GILBERT har bak seg noen ubeskrivelige legedøgn. Sammen med sine palestinske kolleger har de behandlet hardt skadede pasienter på løpende bånd, bare med noen få timers søvn i døgnet, mens krigen raste like ved. Det er et mentalt og fysisk kjør ingen holder ut i det lange løp – belastningen kunne også merkes under det bevegede møtet med familie, venner og presse på Gardermoen i går: Motstridende følelser lå tett under huden på dem begge, lettelse over å være ute, raseri og sorg over det de har sett, tristhet ved tanken på dem de har reist fra.
Aller viktigst, slik de selv ser det, er ikke den håndfaste innsatsen som høyt kvalifisert helsepersonell, men at de ga sine palestinske kolleger og venner en opplevelse av at de ikke er helt alene, ikke fullstendig glemt. Det viktigste de ga, var deres eget nærvær.
Nærværet fikk en sterkt utvidet betydning ved at utenlandske medier har vært utestengt fra Gaza helt siden bombingen startet, og fortsatt er det. Fosse og Gilbert gjorde det i går klinkende klart at en veloverveid beslutning lå bak da de begynte å gi intervjuer til norske og utenlandske medier inne fra Shifa-sykehuset.
Kilder.
Kritikken mot denne beslutningen er mildt sagt malplassert. De to ville uansett vært viktige kilder for mediene. At de ble så dominerende kilder, er ikke Fosse og Gilberts skyld eller ansvar. Det var de stengte grensene, Israel og Egypts beslutning om ikke å slippe inn journalister, som førte til at de to fikk en så fremskutt posisjon som øyenvitner og nyhetsformidlere.
Som kilder og øyenvitner må de selvsagt sammenholdes med andre. Deres troverdighet er størst når de forteller om det de har sett og hørt med egne øyne og ører. Den er mindre når de løfter blikket, tolker situasjoner, trekker slutninger, lufter teorier – ikke fordi de bevisst er ute etter å villede, men fordi en krigssituasjonen er kaotisk, nær umulig for enkeltpersoner å få oversikt over. Nyhetsblokaden er problemet, ikke de som har gjort sitt ytterste for å bryte den.
I sin fulle rett.
Fosse og Gilbert er også i sin fulle rett når de hamrer løs på Israels brutale krigføring, men da vet de også at uttalelsene vil bli tolket i lys av deres ståsted som mangeårige aktivister for palestinerne sak. De som lytter, hører også en markant forskjell på de to, neppe i agenda eller intensjon, men i temperament og holdning til egen rolle.
Det kom også frem under gårsdagens pressekonferanse. Begge er sterkt humanitært engasjert, men Fosse er mer tilbakeholden med å gi tydelige politiske vurderinger. Han ville ikke uttale seg om boikott mot Israel som virkemiddel, mens Gilbert ikke nølte med å gå inn på mulige, langsiktige virkninger av de siste døgns blodige drama.
Igjen: Han er i sin fulle rett. Men da er det også politikeren Mads Gilbert som snakker, ikke bare legen og humanisten.
Kommentarer