HVORFOR SKAL NOEN tjene mer enn landets statsminister, spurte Senterpartiets Per Olaf Lundteigen og kikket troskyldig inn i TV-kameraene. –Det er ingen grunn til det. Er det noen som gjør en større innsats for landet enn statsministeren?

Jeg husker innslaget godt, selv om det var for noen år siden, og det skyldes ikke bare Lundteigens blå blikk. Det var unektelig noe logisk besnærende over spørsmålet, noe som fikk en ikke-økonom som meg til å lengte litt etter en enklere og mer forståelig verden, bortenfor fri flyt, bortenfor alle slags bonusordninger, opsjoner, og markedsbestemte superlønner til næringslivets toppsjefer og smarte finansmeglere – ja, bortenfor markedet selv.

Tidsånden.

Fortsatt tjener mange mer enn statsministeren. Tirsdag ble det kjent at den lønnsøkningen StatoilHydro-sjef Helge Lund fikk i fjor, var større enn en statsministerlønn. Slik sett har dette vært en svart uke for Lundteigen. Det er et godt stykke igjen før samfunnet er styrt av den type rasjonalitet og de reguleringer han ønsker seg.

Men noe skjer, og det på et mye dypere plan enn det som handler om avlønning. Selve tidsånden har begynt å tale vennligere til Per Olaf Lundteigen. Takket være finanskrisen.

Allerede i høst tok han til orde for en grådighetskommisjon, bredt sammensatt av ulike fagfolk, med ulike visjoner, men kritiske til dagens finanssystem. Nå får han den.

Finansdepartementet arbeider nå med mandat og sammensetning, men hensikten er klar: En grundig gjennomgang av finanskrisen, hvordan den kunne komme så overraskende og få slike konsekvenser.

Finanskrisen er riktignok ikke noe norsk fenomen. Derfor har også FN satt i gang et kommisjonsarbeid som skal munne ut i tiltak som skal sikre en mer bærekraftig og sikker global, økonomisk verdensorden – intet mindre. Lundteigens nasjonale variant har rimeligvis et noe smalere perspektiv. Men når kommisjonen er ferdig med sitt arbeid om et års tid, lover han at det vil få store konsekvenser, først og fremst for finanssektoren.

Gjenklang.

Lundteigen er blitt betraktet som en særing. Advarslene hans er blitt ledd av, selv når han fra Stortingets talerstol sa at veksten var like helsebringende som en kreftsvulst. I dag har hans dystre spådommer en annen gjenklang. Man skal kanskje ikke ha overdrevne forestillinger om hva en grådighetskommisjon kan føre til – vi husker verdikommisjonen – men for Lundteigen er den et tegn på at han ikke bare roper i ørkenen.

Ola Grytten, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, mener mange bør gå i seg selv.

–Lundteigen har sagt fra og blitt stemplet som en tulling. De som har gjort det, burde be ham om unnskyldning, sa Grytten nylig til NTB.

I skuddlinjen.

Muligens kan det spores noe selvransakende i oppfordringen. For et knapt år siden, da Oslo Børs forlengst hadde startet sitt svalestup, betegnet Grytten krisen som en «mediekrise». Han mente altfor mange journalister prøvde «å lete etter et krakk». Noen måneder senere, i november, var tonen blitt en annen. Grytten rettet hard kritikk mot regjeringen for passivitet. Han mente den ikke forsto dybden og rekkevidden av krisen.

Den brå, men litt sene læringskurven har større interesse enn som så. Grytten representerer en profesjon og et fagfelt som har kommet i skuddlinjen i finanskrisens kjølvann.

Snevert.

Både nasjonalt og internasjonalt rettes nå anklager om ensretting, dogmatikk og økonomifagets overdrevne dro på likevektsmodeller inspirert av fysikken. Harvard-professor Dani Rodrik peker på at økonomene og de som lytter til dem, ble altfor selvsikre på vegne av modeller som sier at markedene er effektive, selvregulering virker best, og myndighetenes inngrep er skadelige og ineffektive (Aftenposten 20. mars). Hans konklusjon er samtidig et råd og en advarsel. Når økonomene er for samstemte, bør offentligheten være på vakt.

Advarslene kan også formes som en historisk observasjon. I perioden etter Berlin-murens fall har troen på markedet som en harmoniskapende mekanisme vokst til en dominerende, selvtilstrekkelig tenkemåte. Eller som økonomen Erik S. Reinert skriver i boken Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid som han utgir kommende uke: «ideologien hadde vaksinert seg selv mot å kunne observere fakta og begivenheter som motsa dens læresetninger».

Reinert har lenge gått motstrøms; en slags økonomiens Lundteigen. Hvor marginalisert han har vært, kan nok diskuteres. Men finanskrisens etterdønninger skyver i hvert fall både ham og hans kritikk innover mot sentrum av scenen. Det er ingen bombe om han innrulleres som medlem av regjeringens grådighetskommisjon.

Pyramidespill.

Spontant kaos gir en lettfattelig, profesjonskritisk og også polemisk sammenfatning av finanskrisens misère og dens ideologiske forutsetninger slik Reinert oppfatter dem. En god del av stoffet er kjent fra avis- og tidsskriftartikler de siste årene.

Reinert poengterer at finansøkonomien (penger/kapital) under normale forhold fungerer som et stillas for realøkonomien (varer og tjenester), den bygger realøkonomien opp ved å finansiere den, særlig innovasjoner og nyskapninger. Finanskriser oppstår når finansøkonomien gradvis slutter å tjene penger på å finansiere realøkonomiens prosjekter, men blir selvstendiggjort og begynner å tjene penger innenfor sitt eget, sterkt ekspanderende kretsløp, som et galopperende pyramidespill. Når så denne boblen, Lundteigens kreftsvulst, skal uskadeliggjøres, vil også realøkonomien skades.

Anklagene mot økonomifaget går langs flere linjer. Dels har det utviklet seg i en retning som stenger for historiske lærdommer fra tidligere finanskriser, dels har det ikke skilt tydelig nok mellom finansøkonomi og realøkonomi, og dels har det ikke sett farene ved en oppsvulmet finanssektor.

Debatten om faget, en av samfunnsutviklingens viktigste premissleverandører, er i full gang, også internasjonalt. Så sent som torsdag skrev nobelprisvinner Paul Krugman en artikkel i The New York Times, «Markedsmystikken», om at mange økonomer har måttet revurdere sitt syn på hvordan finansmarkedene fungerer. Skarpere er forskeren og økonomen Anatole Kaletsky som i nyhetsmagasinet Prospect skriver at økonomene må ta en stor del av ansvaret for dagens krise, og at faget må gjennom en intellektuell revolusjon hvis det igjen skal kunne bli nyttig.

Økonomifaget går i seg selv. Grådighetskommisjonen får nok å bite i.