REGJERINGEN HAR TO hovedbudskap med forskningsmeldingen som ble lagt frem i går. Det første er at det fortsatt skal satses på forskning, og at forskningen skal få mer penger. Det andre er at innsatsen skal måles på det som kommer ut av forskningen, ikke det som puttes inn.

Statsråd for forskning og høyere utdanning Tora Aasland vil ut av «vekstmålets skygge», som hun uttrykte det. Hun er lei av å bli kritisert for at Regjeringen ikke klarer å innfri sitt eget klart uttrykte mål om at satsing på forskning og utvikling skal utgjøre tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2010. For å vri seg unna definerer hun nå treprosentmålet som dårlig egnet på kort sikt, men beholder det mot en lengre tidshorisont.

Underlig.

Dette er et underlig grep, særlig i lys av forskningsministerens argumentasjon. Hun har rett i at BNP kan svinge mye pga. oljeprisens betydning for norsk økonomi. Med et BNP som stagnerer eller er i tilbakegang, kan forskningens andel øke uten at det løftes en finger. Det er derfor en dårlig måte å måle innsatsen på.

Denne svakheten ved å knytte vekstmålet til BNP er prinsipiell. Den forsvinner ikke ved å skyte målet lenger ut i tid, ved å gjøre det til et mål «på sikt», som det heter i meldingen. Aasland underkommuniserte målsetning er derfor at hun vil stå friere, med større slingringsmonn. Hun vil vri både oppmerksomhet og suksesskriterier fra ressursinnsats til resultater, men unnlater å minne om at det er vanskelig å finne entydige mål for resultater av forskning. Prisen for friheten blir høy, for hun får en tøff jobb med å imøtegå kritikk for at hun nå legger seg på en mindre forpliktende linje i forskningspolitikken.

Oppfølging.

Regjeringens forskningsmelding har fått navnet Klima for forskning, et navn med dobbel bunn. De globale klimaendringene løftes frem som samfunnets aller viktigste utfordring, og dermed også for forskningen. Den andre betydningen er at Regjeringen vil etablere et godt klima for forskning.

Mye i meldingen følger opp og viderefører den forrige forskningsmeldingen, med det mer offensive navnet Vilje til forskning som Kristin Clemet la frem for fire år siden. Norsk forskningspolitikk skal bidra til å løse globale utfordringer, velferdsproblemer, helse og bidra til å bygge opp et kunnskapsbasert næringsliv. Budsjettene i årene fremover skal innrettes mot ni prioriterte mål, fem tematiske og fire tverrgående, strukturelle mål, som blant annet går på kvalitet og internasjonalisering. En egen opptrappingsplan for klimaforskning skal legges frem, og forskning skal stå sentralt i satsingen på nordområdene.

Linjer.

Det er mye fornuft i at forskningspolitiske prioriteringer følger lange linjer; forskning er en langsiktig virksomhet. Norge må satse på områder og temaer hvor vi har særlige fortrinn, som i nord. Aasland omtalte treffende Svalbard som et klasserom for forskere verden over.

Clemets prioritering av naturvitenskap og realfag følges likevel opp på en nesten overraskende lojal måte. Forskningsministeren fra SV har ikke funnet grunn til å ta til følge Forskningsrådets forslag om å løfte frem et nytt temaområde, samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger, som også er støttet av Universitetet i Oslo. En sterk forskningssatsing på dette området er høyaktuelt i lys av hva slags samfunn vi er i ferd med å utvikle. Kanskje kunne det bidratt til et mer solid grunnlag for beslutninger i innvandrings- og integreringspolitikken. Og de humanistiske fag finner svært lite å glede seg over i denne meldingen.

Utnyttet ikke.

Betegnelsen Klima for forskning kunne hatt en tredje betydning som Tora Aasland forbausende nok ikke utnyttet da hun presenterte meldingen i går: Det nye politiske klimaet i finanskrisens kjølvann, og den nye åpenheten for alternative tenkemåter omkring teknologi, innovasjon og økonomisk vekst.

Ufattelige 633 milliarder kroner fordunstet fra Oljefondet i fjor pga. finanskrisen, og tapene har fortsatt første kvartal i år. Statsminister Jens Stoltenberg har møtt kritikken av forvaltningen med det lakoniske «på børsene går det både opp og ned, og på lang sikt mest opp.» Det beroliger ikke helt.

Det vanlige argumentet mot mer bruk av oljepenger hjemme når det ikke er krise, er velkjent. Slik satsing ville gitt enda større mangel på arbeidskraft, og i mer normale tider skapt inflasjon og tap av konkurranseevne. I forskningssektoren er problemet mangel på forutsigbarhet og klare rammebetingelser for dem som er knyttet til universitets- og høyskolesektoren. En av fem ordinære vitenskapelig ansatte er midlertidig ansatt. Bare hotell- og restaurantbransjen er verre, ifølge Forskerforbundet. Noen rasjonell grunn til at det skal være slik?

Ambisjoner.

Innovasjon og teknologiske fremskritt kan gi vekst uten inflasjon, ifølge økonomer som møter større velvilje etter at finanskrisen satte inn. Det inviterer til en virkelig ambisiøs satsing på forskning og investeringer i fremtidsrettet virksomhet som ikke garanterer, men som kan gi arbeidsplasser og vekst. Det er verdt å ta sjansen. Oljefondets nyvunne børserfaringer har uansett demonstrert at begrepet «risiko» er noe politikerne er villig til å forholde seg til.

Det som representerer et forklaringsproblem for Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er derfor en gyllen mulighet for Tora Aasland. Stadig oftere hører en at satsing på forskning, kunnskap og utdanning må være med å dra samfunnet ut av finanskrisen.

Gårsdagens nyhet om at Universitetet i Oslo av økonomiske grunner må fjerne studieplasser, samtidig som antall søkere øker, er derfor en type utfordring som den nye forskningsmeldingen ikke gir noe fullgodt svar på. Den avgjørende kampen vil nemlig stå om budsjettene.

Gjennomføringskraft.

Forskning og høyere utdanning har nå fått nok meldinger, utredninger og betenkninger på en stund. Hverken meldinger eller nominell vekst har klart å fjerne inntrykket av at de rødgrønne har hatt et svakt grep om dette politikkfeltet.

Tora Aasland er en kunnskapsrik og velmenende forskningsminister, som selv har bakgrunn som forsker. Det avgjørende blir den politiske gjennomføringskraften. Hun må vise at hun er i stand til å utnytte det «klimaet for forskning» som finanskrisen har bidratt til.