Et lynnedslag arter seg som et stort smell, den elektriske energien slår inn i flyet på ett sted, som regel i nesen, og ut igjen et annet, som regel bak. Flyet seiler videre gjennom natten.

Turbulens er ubehagelig, men i virkeligheten er det bare som å kjøre på en humpete vei, dumpene i luften er ikke farligere enn småhull i veibanen. Du brenner håndbaken hvis kaffen skvalper over, men det er det. Tropisk storm? Ikke noe problem for en topp moderne Airbus A330–200.

Vinger som faller av? Umulig. Vingene på et fly er strengt tatt én lang vinge som går tvers gjennom flykroppen, flyet er egentlig bygd rundt denne vingen. Terror? Er allerede utelukket av talsmenn for det amerikanske forsvarsdepartementet.

Alt normalt.

Like fullt – Air France Flight 447 fra Rio til Paris gikk tapt, 228 menneskeliv er revet bort. Det skjedde ikke da flyet skulle lette eller lande, ikke noe annet fly var innblandet, ingen flyplass eller taxebane var innhyllet i dryppende tåke, ingen flyveleder ga feil instruks. Flight 447 fløt østover på vanlig kurs, i 10000 meters høyde, i normal marsjfart på drøyt 800 km/t, som utallige ganger før, som utallige andre fly. Det falt bare ut av himmelen, akkurat slik enhver deltager på anti-flyskrekkurs blir forsikret om ikke vil skje.

Det skjedde heller ikke med et tilårskommet fly fra et obskurt og beryktet flyselskap, i et område av verden hvor fly faktisk detter ned fra tid til annen. Det skjedde med et fly ekspertene karakteriserer som «ultramoderne og ekstremt trygt», som attpåtil bare var fire år gammelt, med en loggført sikkerhetssjekk så sent som i april. Og flyet tilhørte Air France, det forvant på vei til Charles de Gaulle, en av Europas største og travleste flyplasser, et symbol på global kommunikasjon, avansert sikkerhet og modernitet.

Det moderne.

Personer fra ikke mindre enn 32 nasjoner forsvant med Flight 447. Moderne luftfart er i mer enn en forstand et internasjonalt virksomhetsfelt, og derfor tilhører også ulykken vårt felles, globaliserte nyhetsdøgn.

Denne katastrofen er med andre ord «vår»; ikke fordi det også er nordmenn blant ofrene, men fordi den er uløselig knyttet til den moderne verden, til vår vestlige livsførsel, omgitt som vi er av høyteknologiske hjelpemidler på alle kanter, i alle slags livssituasjoner. Også det vi helst vil stole aller mest på, noe av det ypperste som moderne teknologi er i stand til å frembringe, et stort passasjerfly drevet av et av verdens mest velrenommerte flyselskap, kan svikte oss.

Siden «Titanic» gikk ned i 1912 har vi visst at ingen teknologisk erobring, selv ikke den mest lovpriste nyvinning, kan utstede absolutte sikkerhetsgarantier. Vi vet at total sikkerhet er en illusjon, men skyver gladelig fra oss denne erkjennelsen i tiltro til at den er irrelevant for det liv vi selv lever.

Derfor forskrekkes vi like mye hver gang det uventede skjer. Mangelen på forklaring gir denne gangen ekstra tyngde til opplevelsen av sårbarhet, av å bli så grusomt forrådt av teknologien. Skal det være mulig for en kjempemessig Airbus å forsvinne? Uten varsel, under absolutt taushet fra kapteinen? Å bli redusert til en mulig observasjon av noen ildtunger og noen vrakrester flytende på en uendelig havoverflate – ellers intet?

Statistikkens trøst.

Midt oppi forskrekkelsen over det uforutsette, så vet vi også at sannsynlighetskalkylene vil ta brodden fra en hendelse som dette, bare den kommer litt på avstand. Kalkylene settes opp på mange og ulike måter, men den entydige konklusjonen er kjent. Det er sikrere å fly enn noen gang.

Hvis man hver dag gjennomfører én flyvning med et passasjerfly fra et europeisk eller nordamerikansk flyselskap, vil det ifølge statistikken først inntreffe en ulykke etter 14000 år. Å fly er tusenvis av ganger sikrere enn å kjøre bil eller være fotgjenger. Det dør omtrent like mange mennesker i flyulykker i dag som i 1960, men den gangen hadde flyselskapene i alt ca. 100 millioner passasjerer pr. år. Nå har tallet økt til over to milliarder. Boeings tidligere direktør for sikkerhets- og miljøforskning, Bob Wickemeyer, slår fast at det er like mange eller flere som dør av naturlige grunner om bord i fly som det er omkomne i flyulykker.

Uro.

Ta brodden fra – men ikke fjerne uroen helt, siden statistikk bare er statistikk. Det hjelper lite at ulykken skulle skjedd om 14000 år hvis den først inntreffer. Like lite som dødelig sykdom i unge år kureres ved å vise til at gjennomsnittlig levealder ligger på langt over 80.

For det er dette historien om den ulykksalige Flight 447 gir oss – en konfrontasjon med vår egen dødelighet.