I EN JUNGEL som den gang dekket mye av det som i dag er Europa: Et lite, apelignende dyr kryper ned mot en innsjø i et vulkansk krater for å drikke. Plutselig bobler karbondioksidgass opp fra vannet og fortrenger alt oksygenet fra luften langs strendene. Dyret kveles, faller ut i den dype innsjøen og dekkes raskt av svart gjørme.

47 millioner år senere dukker dyret opp igjen, nå som fossilet Darwinius masillae, adskillig bedre kjent under navnet Ida. Og Idas liv som fossil er blitt adskillig mer glamorøst enn det var da hun trasket rundt i jungelen på jakt etter noe å putte i magen.

Ida er blitt hovedperson i en vitenskapelig debatt, en formidlingsstrid og siden det også er laget en TV-film om henne, vil hun muligens også markere fødselen for den nye, men kanskje ikke veldig livskraftige genren «Fossildrama». Det er utrolig hva man rekker på kort tid bare man har en unik historie å fortelle, og i tillegg får drahjelp av en så driftig forsker og formidler som Jørn Hurum.

Endrer alt?

Den 19. mai sto Hurum på et podium i New York og fortalte om Ida. På talerstolen sto det med store bokstaver «THE LINK». Og med litt mindre: «This changes everything.»

Gjør det? Hurums svenske kollega Lars Werdelin mener Idas betydning er sterkt overdrevet. Kritikk har kommet i Science, Nature og New Scientist. Fem norske biologiprofessorer skrev i en kronikk i Aftenposten onsdag at fossilet ikke endrer noe avgjørende i evolusjonshistorien, og at moderne DNA-analyser forlengst har gjort begrepet om «the missing link» meningsløst. Tidligere direktør ved Naturhistorisk museum Elen Roaldset forsvarte i en engasjert replikk fredag Idas betydning, men hun tilbakeviser påfallende nok ikke noe av biologenes konkrete kritikk.

De fem påviser også at Hurum og hans forskerkolleger i sin vitenskapelige artikkel om funnet beskriver Ida som en adapid, en gruppe primater som etablert forskning plasserer nærmere lemurer og andre halvaper enn de ekte apene. Da er det påfallende at Hurum skriver følgende i Dagbladet 25. mai: «Skjelettet til Ida viser at hun var en ekte ape. Hun er det eldste skjelettet på den greina av utviklingstreet som fører til for eksempel orangutanger, sjimpanser og oss».

Medieansvar.

Forskere må forenkle når de formidler og populariserer, men ikke sprenge de rammene forskningen setter. Hurums problemer med å forsvare seg mot påstander om at Ida er oversolgt, skyldes ikke at andre forskere mener noe annet enn ham. De skyldes spriket mellom det han sier som forsker, og det han sier som formidler.

Selve oversalget må mediene ta sin del av ansvaret for. Ikke bare har vi journalister som oftest svak naturvitenskapelig ballast; vi er heller ikke vant til å møte så aggressive og profesjonelle oppmerksomhetsstrategier fra forskere som dem Hurum benytter seg av.

Denne naiviteten bør vi bli kvitt snarest mulig. En stadig mindre del av forskningen blir betalt av basisbevilgninger, forskerne er avhengig av ekstern finansiering, og de vet at få ting gir bedre drahjelp enn medieoppmerksomhet.

Forsker- og formidlingsentusiasme lever ikke i en verden for seg, men side om side med behov for suksess, anerkjennelse og penger. Det betyr at mediene blir brukt.