MAN SKAL ALDRI SI ALDRI i norske lokaliseringsdebatter. Skjerpede utredningskrav, sprengte kostnadskalkyler, brå stemningsskifter og politiske værhaner – alt kan sende utbyggingsprosjektene ut på nye ørkenvandringer eller gi andre resultater enn det konvensjonell visdom forutså. Stortingets behandling av operasaken i 1998 er et beryktet eksempel. Et stort flertall gikk inn for bygging av ny opera, forutsatt at den kunne reises som et luftslott. Det var nemlig umulig å få flertall for noen av lokaliseringsalternativene.

Uttrykket skjebnedag foran vedtak om kulturbygg har omtrent samme gjenbruksverdi som i forbindelse med viktige fotballandskamper; plutselig øynes nye muligheter likevel. Men slik det i det minste ser ut pr. dags dato, kan avgjørende deler av Oslos kulturelle bygningsprofil formes i løpet av noen korte måneder denne høsten.

Munch og Deichman.

Allerede 26. august skal bystyret ta stilling til Munch/Stenersen og Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika. Det siste har vunnet almen oppslutning, ikke det første.

Et Munch-museum formet som en nesten 60 meter høy vegg i fjordrommet mellom Ekebergåsen og Akershus, er det bortimot ideelle krangletema for alle arkitektursynsere i dette landet, og dem er det mange av. En enstemmig jury gikk riktignok inn for Lambda og berømmet det som det uten sammenligning best gjennomarbeidede forslaget i arkitektkonkurransen. Det hindrer ikke at byantikvaren vil kappe det både i høyde og lengde. Byrådet gikk på forsommeren inn for prosjektet, med støtte i anbefaling fra plan– og bygningsetaten.

Likevel illustrerer vurderingene fra denne etaten hvilken prøvelse gjennomføringen blir, også etter et forventet grønt lys fra bystyret. Innstillingen klarer ikke å skjule at etaten har hatt vanskelig med å bestemme seg for om et ruvende bygg ute i fjordrommet blir fint eller fælt, og dette er en tvil som kommer til å leve videre og fyre opp under debatten. Etatens foreløpige kompromiss er blitt et forslag om å kutte i lengden, men ikke i høyden.

Hvordan skal i så fall arealreduksjonen kompenseres? Museene trenger den plassen de kan få, og særlig magasinkapasiteten er allerede i underkant. Kulturetaten håper at de i ro og fred skal få sette seg ned sammen med arkitektene og se på mulige løsninger før eventuelle vedtak om å ta meter i høyde og lengde, drevet frem av offentlig debatt og politisk press. Håpet er forståelig, men presset slipper de ikke unna, etter at katten først ble sluppet ut av sekken da vinneren ble kåret.

Arbeiderpartiets leder i byutviklingskomiteen kastet rett før helgen frem et forslag om likevel å splitte Munch og Stenersen-samlingene for å få krympet bygningen, et forslag som bryter med en av forutsetningene for Erling Laes og Trond Giskes pakkeløsning fra i fjor. Forslaget ble øyeblikkelig skutt ned av kulturbyråd Torger Ødegaard, men utspillet illustrerer usikkerheten. Den kommer vi til å merke mye til i tiden fremover.

Kulturhistorisk museum.

Kulturhistorisk museum har vært gjennom en motsetningsfull planprosess, lang og komplisert som et vondt år. Departementets behandling av sakspapirene er nå i sluttfasen. Stortingsbehandlingen av lokalisering og eventuelt flytting av museets uten sammenligning mest berømte gjenstander, vikingskipene, kan dermed komme i høst.

Museet har helt siden 1998 ønsket en lokalisering i Bjørvika. Isolert sett er det forståelig. Samling nær Middelalderparken vil kunne gi museet ny styrke og en helt annen presentasjonskraft enn det har i dag. Men dessverre for museet har prosjektet havnet langt bak i køen av kulturinstitusjoner som vil rigge seg til ved Oslos sjøkant.

Fjordbyplanen gir gode, overordnede føringer for disse ønskene. Kulturbyggene åpner Oslo mot sjøen, etter årtier med trafikkmaskiner. Og operaen er ikke lenger bare et monument over en årelang og til dels pinlig lokaliseringsstrid; etter at den sto ferdig utøver den et eksemplets makt over hva et slikt signalbygg kan bety. Det var operasuksessen som banet vei for fjorårets plan om å flytte Munch, Stenersen og Deichman til Bjørvika og Nasjonalmuseet til Vestbanen.

Men nå begynner det å bli i overkant fullt langs sjøkanten. Det finnes en by bakenfor også.

Hverken Riksantikvaren eller Norsk Folkemuseum vil at det skal bygges museum i Middelalderparken. Folkemuseets direktør Olav Aaras mener en samling på Bygdøy er det eneste riktige. Hans underkommuniserte håp er at en samlokalisering med Kulturhistorisk museum vil gi et etterlengtet løft til den institusjonen han selv leder, vel vitende om at to tredjedeler av Folkemuseets faste utstillingsarealer har vært lukket i mange år på grunn av pengemangel.

Om vikingskipene gnager fortsatt tvilen, til tross for at ekspertutredninger forsikrer at flytting kan gjennomføres. Er «liten sannsynlighet for alvorlige skader» egentlig godt nok for disse nasjonale klenodiene? En mulig fredning av dagens vikingskipsmuseum er også en snubletråd for flytteønskene.

Vil ikke en stor museumsfusjon på Bygdøy komme i strid med reguleringsplanene for området? Spørsmålet er heller hva det i så fall betyr. Byrådet har gått inn for et nær 60 meter høyt Munch-museum ytterst på en kai, vel vitende om at gjeldende reguleringsplan krever fallende bygghøyde fra sporområdene ved Oslo S og ut mot sjøkanten. Reguleringsplanen skal tydeligvis bøye seg for bygget, ikke omvendt. En så fleksibel holdning til planbestemmelser kan nok også hjelpe andre museumsprosjekter, det er den politiske viljen som avgjør.

Nasjonalmuseet.

Forslag til bindende kostnadsramme for Nasjonalmuseets vestbaneprosjektet presenteres for Stortinget tidligst høsten 2011.

Men også dette museet står foran en viktig høst. Hvis Trond Giske går av etter valget 14. september, vil landet få en ny kulturminister som ikke har investert prestisje i å få gjennomført planene om å flytte hele museet til Vestbanen. Det vil gi nytt håp til alle som vil beholde Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.

I vår forlangte en samlet opposisjon en ny, full gjennomgang av hele det omstridte flytteprosjektet, men det er ikke det samme som skrinlegging dersom de skulle få ansvaret etter valget. Et eventuelt regjeringsskifte vil likevel få følger for den politiske drahjelpen som vestbaneprosjektet er avhengig av. Uten at det i dag kan fastslås hvilke.