PRESSESTØTTEN øker med 3,1 prosent neste år. Det betyr at forslaget til statsbudsjett ikke fører til noen massakre blant de aviser som er mest avhengig av slik støtte, men at de hangler videre på kanten av stupet.

Forventningene var ikke store hos disse avisene, som Dagsavisen. Sjefredaktør Carsten Bleness sier til Klassekampen at økningen er et skritt i riktig retning, selv om han ikke vet hvordan den vil slå ut for sin egen avis.

Saken er at kulturminister Trond Giske og Regjeringen trår vannet i påvente av sitt mediestøtteutvalg, som skal gå gjennom alle de økonomiske virkemidlene. Det har skjedd mange endringer i mediesektoren siden de ble gjennomgått i full bredde. Derfor er dette fornuftig.

Utspill.

Dagbladet mener dagens pressestøtteordning er urettferdig fordi løssalgsaviser faller utenfor, siden kravet er at en avis må selge minst halvparten av sitt nettoopplag gjennom abonnement for at den kan søke produksjonsstøtte. –Et meningsløst skille mellom løssalg og abonnement, sier konsernredaktør John Arne Markussen til Dagens Næringsliv.

I samme avis går daglig leder Finn H. Andreassen i Frikanalen ut med krav om at mediestøtteutvalget må se på alle medietyper under ett, ikke skjele til produksjonsmetoder og distribusjonsformer.

Mens Giske venter og ikke vil pøse mer penger enn nødvendig inn i en gammel ordning, prøver altså ulike medieaktører å posisjonere seg så godt de kan i forkant av utredningsarbeidet. Da har utspillene lett for å bli litt selektive.

Under press.

Aviser som Dagbladet, VG og Aftenposten nyter i dag godt av indirekte pressestøtte gjennom momsfritak. Men jo mer kommersialisert stoffprofilen blir, desto svakere blir argumentene for at en avis er berettiget til offentlig støtte.

Ikke likegyldig.

Det offentlige har forpliktet seg til å legge forholdene til rette for et system med fri menings– og informasjonsutveksling samt maktkritisk, undersøkende journalistikk – det Ytringsfrihetskommisjonen kalte infrastrukturkravet. Det er behovet for en slik infrastruktur som legitimerer støtteordningene, men i et lengre tidsperspektiv er det ikke likegyldig hva slags innhold infrastrukturen bærer frem.

«Pressestøtte – bare til nedhugde trær?» spør Andreassen med en etter hvert forslitt omskrivning for aviser som fortsatt publiseres på papir. Spørsmålet er ikke bare retorisk, det er også litt hult i lys av at hans egen kanal er blitt bortimot statsfinansiert takket være Trond Giskes kunstgrep for å etterleve den fellende dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i saken med Rogaland Pensjonistparti, og samtidig beholde forbudet mot politisk TV-reklame. Grepet var å gi ti millioner kroner til Frikanalen over fire år, mot at kanalen forplikter seg til å slippe til samtlige partier og lister.

Går utenom.

I Danmark har et mediestøtteutvalg nettopp avsluttet det arbeidet som skal påbegynnes i Norge. Et av utvalgets forslag er å kutte i dagens støtteordninger og i stedet la alle medier, uansett plattform, konkurrere om støttekroner til konkrete prosjekter og utviklingsarbeid. Altså – styre støtten direkte mot kvalitet og innhold, ikke til mediebedriftene som institusjoner.

Forslaget er interessant fordi det løfter frem de behov pressestøtten er ment å ivareta, men reiser like mange spørsmål som det løser. Hvordan sikre uavhengigheten med en slik ordning? Vil de som sitter på kronene i realiteten bli medienes overredaktører ved at de gjennom sine vedtak bestemmer hva «kvalitet» egentlig er?

Her er nok å gripe fatt i for Giskes mediestøtteutvalg.