SPRÅK ER ikke individuelt. Det tilhører både lokale, sosiale og nasjonale fellesskap, men språk er samtidig noe dypt personlig. Det handler om identitet, om opphav og oppvekst, om å kunne bruke hjemstedets talemål uten å bli møtt med nedlatenhet fra andre. Språklig mangfold står sterkt i Norge – i mange sammenhenger en demokratisk ressurs.

På gummisåler.

Et slikt klima gir skrinne kår for normering og regulering, og særlig overfor talemålet trår fagfolk på gummisåler. Dette er fra den språkrådgodkjente Bokmålsordboka:

Uttaleopplysningene her i ordboken er bare ment som en hjelp og veiledning for den som måtte være interessert i å vite hvordan et ord vanligvis blir uttalt i talemål som ellers samsvarer med eller ligger nær normalisert bokmål. Det har ikke vært redaksjonens mening å påvirke folk til å legge bort uttalevarianter som avviker fra dem som er angitt her i boken, men som er naturlige i dialekten deres, eller på noen måte gi inntrykk av at slike varianter er mindreverdige.

Tenkemåten som ligger bak denne ekstreme varsomheten, har forlengst vunnet innpass i institusjoner som historisk har hatt en viss standardisering av talemålet, noe debatten om NRK-språket med all ønskelig tydelighet har vist. Det finnes ikke riksgyldige standardtalemål, slo NRKs språkkonsulent professor Ruth Vatvedt Fjeld fast med bred penn 31.10. Hun fyrer av denne kraftsalven mot Sylfest Lomheim og Finn-Erik Vinje: «Noe liturgisk språk definert av besserwissere har vi ikke bruk for».

Besserwissere? De to språkfolkene hadde ikke bedt om noe annet enn at NRK følger sine egne språkregler, som slår fast at «i nyhetssendinger og programinformasjon skal programledere og annonsører bruke offisielt bokmål eller nynorsk». Fagfolks frykt for å tråkke dialektbrukere på tærne blir altså snudd til arroganse overfor kolleger som legger større vekt på verdien av et normalisert talemål i NRK enn det de selv gjør.

Stort rom.

Men hva er egentlig «offisielt bokmål eller nynorsk»? Slurv, inkonsekvenser og bastardkonstruksjoner i NRKs nyhetsspråk kan ikke betraktes isolert fra situasjonen for skriftspråket.

Mange ord har alternative skrivemåter. I offisiell rettskrivning for bokmål har hvert tredje oppslagsord en eller flere varianter. Men samtidig legger offisielle normer ingen føringer for hvordan former og bøyninger skal kombineres.

Dette store rommet for valg innenfor normalen illustrerte lingvistikkprofessor Helge Dyvik under Språkrådets språkdag med følgende eksempelsetning for bokmål: Skoa til jenten blei sparket av og kasta ut døren til gaten.

Alle enkeltord er skrevet på offisielt bokmål. Setningen er offisielt like korrekt som hvilken som helst annen kombinasjon av godkjente formvarianter av disse ordene. Men hvis en NRK-medarbeider skrev eller sa noe slikt, ville Finn-Erik Vinje likevel hoppet i stolen og skrevet et nytt, opphisset innlegg til Aftenposten. Med god grunn.

Taus overenskomst.

For i tillegg til offisielle rettskrivningsformer finnes stilltiende språklige overenskomster, tause normer om sammenhengen mellom formvalg. I møtet med en slik «normklynge» står eksempelsetningen til stryk. Velger en formen døren, kan en ikke samtidig velge kasta. Det er en uformulert norm mange bokmålsbrukere intuitivt vil slutte seg til.

Stemmer en slik intuisjon? Hvordan er forholdet mellom den offisielle normens mangfold av muligheter og faktisk skriftspråklig praksis? Dyvik har sammen med en gruppe andre lingvister tatt mål av seg til å finne ut av dette gjennom et pilotprosjekt der språket til produktive skribenter i et knippe bokmåls- og nynorskaviser analyseres elektronisk.

Prosjektet er i startfasen, og det er for tidlig å si om det vil avdekke mer enn det som later til å være temmelig forutsigbare sammenhenger mellom formvalg. Likevel er prosjektet ikke uten interesse, på grunn av den sterke ambisjonen om å dokumentere de tause normene.

Noe slikt har manglet før. Forrige århundres samnorskeksperiment brøt sammen, nettopp fordi samnorsken hadde et altfor svakt grunnlag i faktisk eksisterende, skriftlig bokmål. Den dyrekjøpte erfaringen var at uoffisielle, men operative normer setter klare grenser for hvor radikal en normering kan være.

Forsiktig.

Nå går språkforskere og politikere forsiktigere frem. Forskerne minner om at vitenskapen finner ut hvordan ting er, ikke hvordan de bør være. Politikerne ser ingen grunn til å foreta seg noe som kan få gammel språkstrid til å blusse opp. Prisen er et bokmål med større valgfrihet enn noe annet offisielt skriftspråk i Europa. Det er ingen fordel for skoleelever og lærere. Heller ikke for utlendinger som skal lære norsk.

Det er her Dyvik-prosjektet påkaller interesse utover ordtellernes entusiastiske rekker. Dokumentasjon av «normklynger» – sammenkoblinger av former og bøyninger – vil gjøre grunnlaget for språknormering sikrere, og gi normererne tilbake noe av den autoriteten de tapte med sitt brutale samnorskeksperiment. Selv om også fremtidens normerere må foreta vanskelige valg.

Slik dokumentasjon kan også få politikerne til å våge mer: Innskrenke dagens enorme valgfrihet, slik at skriftspråket får mer konsistens og større konsekvens.

Legitimt.

Et oppstrammet skriftspråk vil gjøre det enklere å utvikle et standardisert talemål der dette er legitimt: Der språk skal være en friksjonsløs informasjonsbærer, ikke uttrykke språkbrukernes stemninger eller være markør for lokalkulturell tilhørighet. Som i NRKs riksdekkende nyhetsformidling.

Kontrasten er dikterisk språkbruk, der det flertydige, det antydende, det normbrytende har sin plass. Men Det vilde kor har i likhet med all annen diktning en viktig forutsetning: At andre kor er mer samstemte.