DET BEGYNNER å bli lenge siden Fremskrittspartiet var et lite protestparti. Men også som stort protestparti er det viktig å ha kontakt med egen historie.

Derfor slår partiet fast allerede i innledningen til sitt alternative statsbudsjett for 2010 at partiets hovedmål er å redusere skatter, avgifter og offentlige inngrep. Anders Langes ånd svever over vannene.

I Norge er noen avgifter tyngre å svelge enn andre, og blant de tyngste er alt som har å gjøre med bil og bilkjøring. Derfor må det være pinlig for partiet at Siv Jensen går inn for en reduksjon av bensinavgiftene på bare 50 øre pr. liter, eller 650 kroner i året for en gjennomsnittsbilist.

Påpakning.

650 kroner i året i verdens rikeste land? Det river jo ikke, ikke i det hele tatt. Frp får da også så hatten passer av et knippe representanter for folk flest i Dagbladet i går.

Men når partileder Siv Jensen knapt rører landets mest symboltunge avgift for å få regnestykkene til å gå opp, er det fint å ha nestleder Per Sandberg som støysender.

-Norge er styrt av en Ap-elite, slo han fast i Klassekampen mandag. En sosialistisk elite med eksklusive vaner kontrollerer fagbevegelsen, NHO, mediene, utdanningsinstitusjonene, forskningen, og lever sine liv langt fra vanlige arbeidsfolk. Sandberg forsikrer at dette er en problemstilling han har gått «og ruget på i mange, mange år».

Det skal han få oss til å tro. For ikke bare spiller Sandberg her på forestillinger om formynderstaten, grensende til konspirasjonsteori. Han gjør seg også til talsmann for en bærende tanke i moderne høyrepopulisme i Europa.

Viktig bok.

Tre unge historikere, Tor Espen Simonsen, Anders Granås Kjøstvedt og Katrine Randin, er redaktører for en ny bok, Høyrepopulisme i Vest- Europa (Unipub), som retter søkelyset mot dette mangslungne fenomenet.

Det tjener forfatterne til ære at de som historikere går inn i et så dagsaktuelt problemfelt, der sammenfattende analyser virkelig kan bidra til en mer kunnskapsbasert offentlig debatt.

Samtidig byr denne fortjenstfulle ambisjonen på problemer. Flere av partiene som analyseres, er innbyrdes forskjellige og opererer innenfor såpass ulike nasjonale rammer at fellesnevneren «høyrepopulisme» av og til truer med å bli en tvangstrøye.

I en leseverdig innledning argumenterer forfatterne like fullt godt for at fellesnevneren gir mening, siden det er mulig å identifisere noen avgjørende berøringspunkter mellom partiene. Og kanskje det aller viktigste fellestrekket er nettopp forestillingen om at det eksisterer en grunnleggende konflikt mellom folket på den ene siden og eliten på den andre.

De eneste.

Med brask og bram plasserer Per Sandberg sitt parti sentralt i denne konfliktdimensjonen, og dermed også i hjertet av europeisk høyrepopulisme:

– Vi er de eneste som tør utfordre eliten, slår han fast. Kampen mot eliten, på vegne av folket – en mer presis sammenfatning av Fremskrittspartiets selvforståelse er det vanskelig å finne.

Derfor vil partiet fortsatt ta «folk flest» til sitt bryst så ofte som mulig. Og derfor drar Sandberg frem bravurnummeret om Ap-eliten samme dag som Jensen hvisker frem sitt beskjedne avgiftskutt.