FOR ETT ÅR siden var Kulturminneåret 2009 ennå nytt og blankt. Det skulle stimulere oss til å ta vare på kulturminnene rundt oss – oldemors kaffekvern, bestefars skruskøyter. Bevisstheten skulle styrkes, bevilgningene økes.

I dag, noen uker etter at Kulturminneåret er historie, avdekkes katastrofale tilstander i norske museer. Aftenpostens reportasjer om en kulturarv som råtner på rot, har vakt berettiget oppsikt. Gjenstander og bygninger går i oppløsning, vedlikeholdsbehov og etterslep er enormt.

Kulturminneåret har altså munnet ut i et spørsmål: Hvordan kan noen tro vi er i stand til å ta vare på kulturminnene rundt oss når vi ikke makter å bevare dem som allerede har havnet på museum?

Tenkemåte

Intet enkelttiltak alene løser krisen. En beredskapsplan mot klimaendringer burde forlengst vært på plass. Museene må opplagt klare å kvitte seg med mer for bedre å ta vare på det de beholder; det er grenser for hvor mange ølboller vi trenger. Og den strategiske museumsplanen opposisjonen nå begjærlig fremmer krav om, er nyttig, selv om planer og meldinger ikke er mangelvare i kulturlivet. Venstres Trine Skei Grande vil også at Regjeringen legger frem en økonomisk opptrappingsplan for museene, så raskt som mulig.

Men kulturløftets millioner har også rislet inn i museumssektoren de siste årene. Museumsreformens dramatiske reduksjon av antall museer burde ha skapt større oversikt og forutsigbarhet. Derfor bør ikke debatten handle om penger, men om den tenkemåte som sluser pengene i bestemte retninger.

Gammelt problem

Kriserapporter er ikke er noe nytt. Vi husker den som kom fra Riksrevisjonen for snart to år siden.

Den handlet om bevaring og sikring av samlingene ved statlige museer, og konklusjonene var knusende. Verst sto det til ved Naturhistorisk museum i Oslo som har nær 60 prosent av det naturhistoriske materialet som finnes i Norge.

Her fant Riksrevisoren en isbjørn stablet opp i en trapp – det var bjørnen som ble skutt fra polarskuta Fram under polferden i 1896. Mammuttenner lå stuet bak en reol, en evig glefsende krokodille fristet tilværelsen i en krok, i selskap med en støvsuger.

Hvordan kunne det gå slik?

Profil

«Museene skal være profilerte samfunnsinstitusjoner», slås det fast på et sentralt sted i Regjeringens museumsmelding fra august i fjor.

Et museum skal altså tegne en profil, det må synes i landskapet. Ambisjonen høres tilforlatelig ut, men bidrar også til å forstå hvorfor lagring, bevaring og vedlikehold trekker det korteste strået i kampen om kronene.

Det jevne, systematiske og kjedelige arbeidet med å ta vare på og vedlikeholde det man allerede har – det synes nettopp ikke. Hvilken museumsleder makter å profilere sin institusjon ved å være god på vedlikehold?

Mediesamfunnets konstante synlighetskrav legger premisser for bevilgende myndigheter, altså politikerne. Det nye, som peker utover seg selv, som vekker oppmerksomhet og får ringvirkninger, har forrang i politikerhodene fremfor å ta vare på det som allerede er.

Ingen bygger bauta over den politiker som fikk på plass bevilgningen som hindret at et nedslitt museumsbygg ble tatt av et durabelig snøfall. Det er heller ikke noe å gå krigen med i neste valgkamp.

Uttelling

Museumskabalen i Oslo forteller mye om hva slags synlighet og profilering som gir uttelling. Museene defineres som signalbygg, kraftsentra for byutvikling og sosial utjevning og dermed jokere i et uhyre komplekst lokaliseringsspill. Det er slike verdier som gjør dem viktige, verdt å bry seg om.

Naturhistorisk museum er snart det eneste større museet i Oslo uten flytteplaner, det skal fortsatt ligge på Tøyen. Tilfeldig at det nettopp er der plassmangelen er størst og situasjonen for gjenstandene mest prekær? Riktignok ser det nå ut til å skje noe med veksthuset til Botanisk hage, men så har det også gått en stund siden daværende bestyrer Jens Holmboe slo alarm første gang. Faktisk 80 år.

På dagsordenen.

Synlighetens tvangstrøye illustreres på eksemplarisk vis av kulturminister Anniken Huitfeldts avslutningspoeng i gårsdagens Aftenposten-intervju. Hun berømmer museene for at de kan «sette viktige aktuelle spørsmål på dagsordenen». Hun trekker frem Akershusmuseets utstilling om svineinfluensa. Hun skryter av Sanatoriebarn på Teknisk Museum, om overgrep mot tuberkulosesyke som flere aviser fulgte opp.

«Det er en spennende utvikling at museene stimulerer eller provoserer til debatt», sier Huitfeldt.

Sant nok. Provokasjonskravet har dessuten vært velkjent helt siden det moderne gjennombruddets tid.

Men tenkemåten bak har konsekvenser. Blir den dominerende, kan det ikke overraske noen at norske museer ikke makter å skaffe penger til å vedlikeholde sine gamle trehus og bevare kulturarven.

Oppgaven gjør litt for lite av seg.