Les også:

VATIKANET KAN STØTTE seg til eldgamle diplomatiske og retoriske tradisjoner, maktbevisst og spissfindig på samme tid, men onsdag denne uken holdt det lenge med et standardformular:

Pave Benedict XVI har «akseptert avskjedssøknaden» til den irske biskopen John Magee.

Punktum.

73 år gamle Magee er en av mange irske kirkeledere som er blitt beskyldt for å ha beskyttet katolske prester som har misbrukt barn seksuelt. Tidligere i sin karrière har han arbeidet som sekretær for tre paver, Paul VI, Johannes Paul I og Johannes Paul II. Det er altså en gammel insider fra Vatikanet som nå fikk merke at ord må følges av handling i bestrebelsene for å gjenreise kirkens moralske autoritet.

Ny avsløring

Men hva hjelper denne demonstrasjon av handlekraft når The New York Times bare timer senere legger frem nye opplysninger som tyder på at paven selv har håndtert overgrepssaker med passivitet og unnfallenhet?

Som leder for det kontor i Vatikanet med ansvar for slike saker, mottok daværende kardinal Joseph Ratzinger i 1996 flere henvendelser fra erkebiskopen i Milwaukee om en prest som skal ha misbrukt døve gutter. Han svarte ikke på henvendelsene, selv om amerikanske biskoper advarte Vatikanet om skadevirkningene dersom kirken unnlot å foreta seg noe.

Denne nye saken kommer i tillegg til rapporter fra pavens hjemland, Tyskland. Det er fortsatt uklart hva Ratzinger, den gang erkebiskop i München, var orientert om da en prest som hadde innrømmet seksuelt misbruk, i 1980 fikk lov til å fortsette sitt virke mot at han begynte i terapi. Psykiateren Werner Huth hevder han advarte kirken både muntlig og skriftlig mot at presten fikk fortsette sitt samvær med barn.

Inntrykket som skapes, er dette: Gjennom sin karrière har Joseph Ratzinger stått nær den taushetskulturen som har beskyttet overgriperne. Dette er ingen bombe, siden hangen til å dysse ned, unngå skandale, ta hensyn til kirkens omdømme har gjort seg gjeldende blant katolske geistlige i årtier.

Men med hvilken kraft kan Ratzinger, i dag som pave Benedikt XVI, da lede det oppgjøret som kirken nå innser er blitt tvingende nødvendig? Selv om han de siste årene har krevd nulltoleranse mot overgrep?

Krise

Påskefeiringen står for døren, og den katolske kirke er dyp krise.

Kirkelige ledere skulle så gjerne brukt dagene til å blankpusse påskebudskapet, fornyet den mellomreligiøse dialogen, løftet frem individets ukrenkelighet i et sekularisert Europa. I stedet rettes all oppmerksomhet mot kirkens indre liv, og mot den dype kløften mellom liv og lære som beretninger fra dette indre liv nå har avdekket.

Dette er dager i krisehåndteringens tegn. Som for alle organisasjoner i tilsvarende situasjoner, rettes det skarpeste søkelyset mot det som skjer på toppen.

I sitt hyrdebrev for en uke siden kom paven med den hittil skarpeste fordømmelsen av de seksuelle overgrepene som katolske prester og lærere i Irland har gjort seg skyldig i. Handlingene betegnes både som syndefulle og kriminelle. Han ber om unnskyldning overfor ofrene og deres familier. Gransking varsles.

Likevel har brevet fått blandet mottagelse. Det henger sammen med de høye forventningene som var stilt til det på forhånd, og som Vatikanet selv har bidratt til. Brevet har vært varslet i mange uker. Da irske biskoper møtte paven i Roma i februar for å drøfte overgrepsskandalene, viste Vatikanet til hyrdebrevet som skulle komme.

Forsvar

Kritikken fra irske overgrepsofre går særlig på at språkbruken er hardere mot prester som har forbrutt seg, enn mot biskopene som har beskyttet dem, og at paven mellom linjene prøver å skjerme Vatikanet. Det syndefulle skjedde der borte, der nede, – langt fra Roma.

Etter rapportene i The New York Times må Vatikanet forberede seg på hardere skyts mot et slikt forsvarsverk.

Brevet tar dessuten bare for seg hendelsene i Irland. Det er forståelig, siden det er adressert til «brødre og søstre i kirken i Irland». Men etter at hyrdebrevet ble varslet, har opprullingen spredt seg til Nederland, Sveits, Østerrike, Tyskland. Katolske organisasjoner har forlengst krevd at paven også må forholde seg til avsløringene i disse landene.

Eierskap

Ta selv et eierskap i krisen. Vær offensiv, innrøm feilene. Si unnskyld ofte og tydelig. Ikke la deg drive skrittvis bakover ved bare å vedgå feilgrep andre dokumenter.

Hørt det før? Javisst, slike råd innprentes ledere i alle kriserammede organisasjoner.

Og med størst bokstaver i krisehåndteringens ABC: Ikke snakk om noe annet!

Mange bryter den regelen. Den katolske kirke er ikke noe unntak.

Denne uken hevdet kardinal Angelo Bagnasco at kirken urettmessig er blitt målskive for mediene, og at pedofili er et problem i mange ulike miljøer. –Vi vil ikke akseptere en mediekampanje der hensikten er å diskreditere kirken, sa Bagnasco i en tale til italienske biskoper, men fremholdt samtidig at han ikke ønsker å «minimalisere eller relativisere» alvoret i kirkens overgrepssaker.

Men hvordan blir det oppfattet når en kardinal i dag peker på at overgrep også skjer andre steder? Jo, at overgrepene begått av prester nettopp forsøkes minimalisert og relativisert.

Samme reaksjon risikerer kardinal José Martins, en av pavens nærmeste rådgivere, som mener kirken er utsatt for et komplott, og Vatikanets avis, L’Osservatore Romano, som på lederlass fredag hevdet at paven er offer for en gemen svertekampanje.

Martins går inn for nulltoleranse nå, men «vi burde ikke bli for skandalisert selv om noen biskoper visste, men tiet. Det er dette som skjer i alle familier; man vasker ikke skittentøyet i full offentlighet».

Klokere

Da står biskop i Oslo katolske menighet Bernt Eidsvig for en langt klokere krisehåndtering, når han i et lavmælt, men inderlig brev til trosfeller i Norge påpeker at det er falsk lojalitet til kirken å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofre for overgrep. Han understreker at et pavelig hyrdebrev umulig kan gi noen endelig løsning på tragedien, selv om mange, ikke minst ofrene, ønsker seg raske prosesser. Hyrdebrevet er derimot «ett, lite pastoralt ledd i en større erkjennelses- og oppryddingsprosess Kirken vil måtte arbeide med over lang tid.»

Det er sant. Og det blir ingen erkjennelse uten selverkjennelse. Heller ikke i Vatikanet.