JO DA, PAVE BENEDIKT XVI fordømte og beklaget de seksuelle overgrepene i Irland i sitt hyrdebrev til irske troende for et par uker siden. Så sent som i går forsikret kardinal Tarcisio Bertone at paven lider under det som avdekkes.
Men hva hjelper dette når andre prester og kardinaler går til selvmorderiske angrep i sine forsøk på å forsvare kirken? «Kritikernes bruk av stereotypier, dette at personlig ansvar blir til kollektiv skyld, minner om de skammeligste aspekter ved antisemittismen», sa pavens personlige prest Raniero Cantalamessa i påsken.
Fulgte opp
Det måtte det jo bli ramaskrik av, selv om Cantalamessa sa han siterte fra et brev han hadde fått av en jødisk venn. Likevel fulgte en av kirkens toppfigurer, kardinal Angelo Sodano, opp i et intervju i Vatikanets egen avis L’Osservatore Romano så sent som onsdag.
«Det er ikke Kristi skyld at Judas forrådte ham. Det er ikke en biskops feil at en prest begår alvorlige feil, og paven er i hvert fall ikke ansvarlig. De urettferdige angrepene mot paven bæres frem av krefter som motarbeider kirkens visjoner om familien og livet. Feil begått av prester brukes som våpen mot kirken.»
Sodano lister opp andre paver som er blitt urettferdig kritisert, blant dem pave Pius XII for sin embetsførsel under annen verdenskrig.
Etter krigen ble Pius XII og den katolske kirke hardt kritisert for å ha vært passive tilskuere til jødeutryddelsene. Lederen for Italias rabbinere, Giuseppe Laras, betegner Sodanos sammenligning av kritikken mot krigstidens pave med det presset dagens pave utsettes for, som et «desperat, farlig, misforstått, og usømmelig forsøk på selvforsvar».
Ny krise
Man skulle tro kirken hadde nok med overgrepskrisen. Nå har Vatikanet også greid å gjenåpne det verkende såret i forholdet til jødene.
Hvordan forstå den manglende evnen og viljen til å ta inn over seg at overgrepsskandalene, som til og med har nådd utkantlandet Norge, ikke handler om enkeltstående tilfeller, men må forstås som en indre systemkrise? Hva kan forklare dette destruktive reaksjonsmønsteret?
Kanskje at den katolske kirke er en kjempende kirke. Strid både innad og utad har vært mer regelen enn unntaket i store deler av dens lange historie.
I møtet med press og kritikk utenfra har responsen vært selvbeskyttelse og strenge lojalitetskrav. Det har bidratt til å bygge opp den taushetskulturen som står så sentralt i overgrepsskandalene som nå rulles opp. Kirkens omdømme har vært viktigere enn hensynet til ofrene.
Fremmed
Et annet innøvd svar er motangrepet. Som Olav Rune Ekeland Bastrup skriver på nettstedet verdidebatt. no: «Systemet er på en måte forhåndsprogrammert for motangrep.»
Reaksjonsmønsteret var nok mer rasjonelt i tidligere tiders materielle kamper og dogmestrider enn i den troverdighetskrisen kirken nå opplever, omgitt av en medievirkelighet som er den fremmed.
