LISTEN OVER norsk sosiologisk kanon ga ingen oddsbombe på de to første plassene da de fem eldste bøkene ble offentliggjort i går. Det hadde snarere vært en sensasjon om Eilert Sundt, den norske samfunnsforskningens far, ikke hadde innledet kanonlisten. Fagkomiteen bak kåringen lar Sundt være representert med to klassikere.

Men så – et hopp på hundre år frem til neste arbeid som er vunnet verdig en plass på listen, og dette var ikke noe opplagt valg: Nils Christies magistergrads- avhandling fra 1952, Fangevoktere i konsentrasjonsleire.

Komiteens oppdrag fra Sosiologiforeningens tidsskrift var å utarbeide en liste over 25 tekster som har vært bestemmende for utviklingen av norsk sosiologi. Fem kriterier er lagt til grunn. 1) Faglig kvalitet og originalitet, 2) Faglig virkningshistorie, 3) Samfunnsmessig virkningshistorie, 4) Håndtverksmessig og metodisk soliditet og 5) Litterær verdi.

Fritt

Valget av Christies avhandling viser hvor fritt juryen har valgt å forholde seg til disse kriteriene. Avhandlingens faglige og samfunnsmessige virkningshistorie har vært minimal; få har lest den, den er lite sitert, og den ble utgitt som bok først etter 20 år – også da uten å vekke særlig oppsikt.

Desto større vekt må juryen altså ha lagt på kvalitet, originalitet og litterær verdi når den lar Fangevoktere i konsentrasjonsleire markere inngangen til moderne norsk sosiologi.

Avhandlingen handler om norske fangevoktere i serberleirene i Nord-Norge. Dette var ikke vanlige fangeleirer, ikke engang vanlige konsentrasjonsleire. Det var utryddelsesleirer, helt på linje med de verste leirene i Tyskland, der fangene forsvant i natt og tåke, ofre for mishandling, sult og drap. Dødsraten i serberleirene var på uhyggelige 69 prosent.

Noen drepte

Noen av de norske vokterne mishandlet og drepte fanger, andre ikke. Christie finner ikke vesentlige forskjeller i bakgrunnen til disse to gruppene, men de som begikk grusomheter var yngre og hadde opplevd situasjonen i leirene som mer frustrerende enn dem som ikke mishandlet fanger.

Studiens konklusjon er at ekstremgruppen ikke forsto eller tok inn over seg hvordan leiren brøt ned fangene og deres vanlige adferd, gjorde dem griske, skitne, avskyelige, uten indre samhold og solidaritet. Fangene ble avhumanisert, med egenskaper i en mellomtilstand mellom dyr og mennesker. Drapsmennene så ikke fangene som individer.

De to grupper med fangevoktere var like, med ett viktig unntak. Det fremgår av Christies studie at langt flere i den voldelige ekstrem-gruppen var havnet i vaktbataljonen fordi de var forkastet som frontkjempere eller som medlemmer av statspolitiet. Ulik ideologisk motivasjon kan altså bidra til forklare hvorfor noen ble drapsmenn og andre ikke, selv om Christie ikke kommer tilbake til dette i sin konklusjon, og komiteen bak kanonkåringen heller ikke gjør noe poeng av det. Men muligheten bør ikke overses.

For smertefullt

Christie fant uansett ingen monstre da han intervjuet overgriperne. Hans empirisk anlagte undersøkelse sannsynliggjorde at «vanlige» mennesker kan drives til ekstreme handlinger dersom de settes i ekstreme situasjoner, og han mener selv dette var grunnen til at arbeidet med møtt med talende taushet i 1952.

«Jeg tror det ble for tungt. Nordmenn skulle ikke kunne gjøre dette. Vi befant oss ennå i krigsoppgjørets tid,» skriver han selv i etterordet i en ny utgave som Pax nå utgir i forbindelse med kanonkåringen.

Langsomt

Først de siste årene har historikere gått inn i temaer som har vært marginalisert i den nasjonale grunnfortellingen om krigen. Holocaust-senterets søkelys mot det norske medansvaret for deportasjonen av de norske jødene er et godt eksempel.

Men det går langsomt. Narviksenteret for historieformidling, menneskerettigheter og fredsbygging ble offisielt åpnet i fjor sommer. Programerklæringen var at senteret skulle rette søkelyset mot serberleirene og de norske fangevokternes rolle – det ukjente tema fra Christies glemte ungdomsverk. Ennå har ikke senteret satt i gang noe forsknings– eller formidlingsprosjekt om dette.

100000 sovjetiske krigsfanger satt i leire i Norge under krigen, nesten 14000 døde. Var nordmenn involvert? Var det norske voktere også her, som i serberleirene?

Vi vet ikke. Spørsmålet er ennå ikke kartlagt.

Bygger selvtillit

Norsk sosiologi er lettere mørbanket etter seks runder med Hjernevask. Nå plasserer faget sine ypperste studier i egen kanon.

En hardt tiltrengt konsolidering, hjelp til selvhjelp for å komme det faglige ego til unnsetning?

I hvert fall en effektiv måte å synliggjøre at sosiologer har fått til noe man kan være stolt av, og som fortjener nylesing.

De fem første bøkene i Norsk sosiologisk kanon, i kronologisk orden:

Eilert Sundt, Om Giftermål i Norge, 1855

Eiler Sundt, Om Sædeligheds–Tilstanden i Norge, 1857

Nils Christie, Fangevoktere i konsentrasjonsleire, 1952

Vilhelm Aubert, Om straffens sosiale funksjon, 1954

Hans Skjervheim, Deltakar og tilskodar, 1957