Krevende ytringer

Les også:

OPPLEVELSEN av å stå sammen mot det onde, har fått mektige uttrykk de siste dagene. Mønstringen mandag var en enorm mobilisering av fellesskap, drevet frem av et behov for å uttrykke medfølelse med alle som er rammet, og for å stå opp mot terrorisme.

Ønsket om samstemmighet og enhet blir så sterkt fordi vi i den unntakstilstanden vi fortsatt befinner oss i, også føler en ulmende uro for hvordan vi skal håndtere uenighet og indre motsetninger. Derfor er debatten om ytringskultur og metoder for å utvikle motstandskraft og sikringsmekanismer – på mange ulike nivåer – mot vold, så livsviktig.

Synke inn

Men først, som en forutsetning for alle små og store tiltak, må erkjennelsen av hvem Anders Behring Breivik egentlig er, synke inn i oss. Og det er åpenbart ikke enkelt.

Søndag skrev jeg en kommentarartikkel, «Han er ingen fremmed». Da jeg skrev, hadde vi i grove trekk fått kjennskap til gjerningsmannens bakgrunn. Det var ikke mulig, slik de aller fleste trodde i de kaotiske timene fredag ettermiddag, å peke på Norges engasjement i konflikter som får global oppmerksomhet, som Libya eller Afghanistan, og si at terroren var hevn utenfra.

De siste dagene har jeg fått mange reaksjoner på artikkelen. En leser skriver til meg:

«Du skriver bl.a. at terroren ikke kom utenfra. Dette er feil, terroren kom nemlig utenfra. Terror er importert fra muslimske land, tilsvarende som for eksempel imamer, moskeer og hijab. Terror er unorsk, den hører ikke hjemme i vår kultur, men den er derimot en del av den islamske kultur. Dette gjelder selv om den ble utført av en nordmann. Breivik har lært seg islamsk terror og benyttet den».

Det er selvfølgelig ikke lett å vite hvor mange som tenker slik, men det er tydeligvis mulig å fortrenge Vestens egen, blodige tradisjon for terrorisme. Kanskje er det egentlig smerte det handler om. En virkelighet som er for vond til at den kan få innvirkning på ens meninger, stenges ute.

Hvis det er slik, må også slike holdninger inn i fellesarenaer for debatt og meningsbrytning. De som bærer dem frem, må få komme til slike arenaer. Det gjelder også personer som mener at man blir stemplet som rasister i Norge dersom man gir uttrykk for skepsis til innvandring og islam. Slik mobbing kan føre til voldsomme eksplosjoner, skriver en leser til meg.

Triks

Jeg er mer i tvil om en annen meningsytring jeg har fått i kjølvannet av forrige kommentar:

«For noe søppel du skriver. Med 32 år betegnes man som ung i Norge? Han er en voksen mann forlengst. Sånne billige triks for å underminere budskapet fungerer ikke, Madsen. Du er en jævla venstreliberaler og en gjøk».

Å bli skjelt ut er en beskjeden pris å betale for det privilegiet det er å kunne skrive kommentarer i en stor avis, og det skjer jo rett som det er. Men hvis jeg skjønner denne leseren rett, så misliker han at jeg nevnte Breiviks alder fordi jeg dermed prøvde å «underminere» budskapet hans. Han er voksen, ansvarlig og vet hva han gjør.

Ja, vi er mange som ser frem til rettsapparatets behandling av akkurat disse spørsmålene. Men det er spesielt og egentlig nokså urovekkende at det i disse dager finnes personer som ser ut til å føle behov for å stille seg bak Breiviks budskap.

Ønsket om samstemmighet og enhet blir så sterk fordi vi i den unntakstilstanden vi fortsatt befinner oss i, også føler en ulmende uro for hvordan vi skal håndtere uenighet og indre motsetninger. Per Anders Madsen.

Selvbilde

«Jeg kunne ikke tenke meg at dette kunne skje i fredelige Norge», skriver en venn fra USA. Nei, nettopp. Ikke jeg heller.

Noe har skjedd med selvbildet vårt, og med omverdenens bilde av Norge: Vantro, kanskje en ny skepsis og undring over hva slags krefter dette samfunnet kan skjule, men også stolthet over våre politiske lederes håndtering av krisen, og den overveldende responsen fra befolkningen, særlig fra de unge.

Terroren var rettet mot vår samfunnsform, ingen tvil om det. Fred, frihet og demokrati er store ord, men ikke enkle å holde levende etter hvert som annen verdenskrig har kommet på historisk distanse. Det har vært farlig lett å ta dem som en selvfølge.

Med ett er det blitt mulig å erkjenne hva begrepene innebærer – men for en dyrkjøpt innsikt! Til hvilken grusom pris!

Når så mange dør, blir så ufattelig mange berørt, langt utover kretsen av AUF-ere som selv opplevde grusomhetene, og som i dag bærer den tyngste børen. En av mine sønner mistet en venn på Utøya. Jeg har skjønt hvordan en hel gruppe venner, noen nære, noen fjernere, har levd i dette dramaet. Fra den første natten, angstfylt ventende på livstegn på sosiale medier, mens dramaet utspiller seg, uten den mentale beskyttelsen som avstand i tid alltid vil gi. Til de måtte erkjenne at de ikke ville se ham igjen.

En hel generasjon

Inntrykkene er ubegripelig sterke, først de vonde, de siste dagene også de gode, og de unge vil bære dem med seg hele livet. Begrepet Utøya-generasjonen er lansert, og jeg synes det gir mening.

Det er en generasjon som har erfart hva slags krefter et fredelig samfunn kan skjule, som vil vite hvor stor skade én person kan gjøre når fanatismen og gjennomføringskraften er sterk nok, og som vil klare å utvikle den ytringskultur som må til for at faren for at noe lignende skjer igjen, blir så liten som overhodet mulig.