DAGENS MENINGSMÅLING i Aftenposten er oppsiktsvekkende fordi den både viser at Fremskrittspartiet og Høyre kan få flertall på Stortinget alene, og fordi Kristelig Folkeparti og Venstre ligger under sperregrensen samtidig. For KrFs vedkommende er det første gang partiet havner under fire prosent.
Men nettopp fordi målingen er så oppsiktsvekkende, er det på sin plass å minne om at en meningsmåling bare er et stemningsbarometer som forteller hvordan velgere føler og tenker akkurat nå. Den er lite egnet til å spå resultatet av stortingsvalget om tre og et halvt år.
Forventninger.
Når det er sagt, er det naivt å tro at slike målinger ikke har politisk betydning. I så måte er flertallet av Frp og Høyre mer interessant enn at begge sentrumspartiene har mistet så mange velgere at de til sammen bare ville ha fått tre representanter på Stortinget dersom det hadde vært valg nå. Venstre falt under sperregrensen allerede ved stortingsvalget, og KrF er bare så vidt under fire prosent på målingen fra Respons. Uroen i partiet – forsterket av nestleder Inger Lise Hansens omstridte intervju i Aftenposten for snart to uker siden – har tydeligvis skremt bort velgere. Om frafallet blir varig, er det for tidlig å vite.
Frp og Høyres flertallsposisjon er derimot et utslag av en mer langsiktig tendens. Høyre har hatt stabil fremgang siden valget. Nå ser det ut til at Frp henter seg opp igjen uten at Høyre blir svekket.
En måling i VG i går viste også at det kan ligge an til det avisen kaller en «blå–blå regjering». Kommer det mange slike målinger i tiden fremover, vil velgere, medlemmer og tillitsvalgte i de to partiene for alvor kreve at flertallet brukes. Ledelsen i Frp og Høyre vil bli møtt med forventninger om et regjeringsalternativ som fremstår like slagkraftig som det de rødgrønne tømret sammen i 2005.
Legitimering.
Ikke overraskende har Frp større hastverk enn Høyre med å gi etter for forventningspresset. Partiet ønsker å benytte fremgangen til å legitimere seg selv som en nødvendig forutsetning for å få til et regjeringsskifte i 2013. Og spillet blir unektelig lettere for Frp dersom både KrF og Venstre faller ut av Stortinget eller kommer tilbake med minigrupper uten mulighet for innflytelse på regjeringsspørsmålet etter et eventuelt rødgrønt valgnederlag.
Men Frp er minst like ivrig etter å få gjennomført egen politikk som å danne regjering med Høyre. Derfor stiller talsmenn for partiet ufravikelige krav, slik nestleder Per Arne Olsen og samferdselspolitisk talsmann Bård Hoksrud gjorde i Dagbladet forleden. Høyre må for eksempel love å bruke to milliarder kroner mer i året på sykehus uten at Frp stiller krav til effektivisering ved sykehusene. Og igjen blir det understreket at Frp bare kan sitte i en regjering som fjerner bompenger på norske veier.
Usikkerhet.
Høyre svarer ikke på slike utfordringer for tiden. Partiet holder fast på den kursen Erna Solberg staket ut etter valget i fjor høst. Høyre skal vinne velgere på sine egne politiske saker, og snakke minst mulig om fremtidige regjeringskonstellasjoner. Ulikhetene i politisk kultur mellom Frp og Høyre er like stor som før, og optimistiske meningsmålinger reduserer ikke i seg selv avstanden i synet på viktige politiske saker som offentlig pengebruk og Norges internasjonale forpliktelser i asylpolitikken.
Men det passer Høyre dårlig at KrF og Venstre sliter med velgeroppslutningen. Med et styrkeforhold mellom opposisjonspartiene som minner om den meningsmålingen Aftenposten presenterer i dag, svekkes troverdigheten av partiets regjeringsmantra om vilje til samarbeid både med Frp og sentrum. Risikoen er at sentrum forsvinner som samarbeidspartner samtidig som Høyres håp om igjen å bli stabilt større enn Frp svekkes.
Denne usikkerheten tilsier at Høyre foretar seg minst mulig i regjeringsspørsmålet før kommunevalget neste år. Tradisjonelt gjør Høyre det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg, mens det er omvendt for Frp. Skjer det igjen om halvannet år, har Høyre mulighet for å ta lederrollen i oppbyggingen av et regjeringsalternativ med Frp. Den muligheten foreligger ikke nå. Og Høyre har ingen tradisjon for å la et parti uten regjeringserfaring stå i spissen for et alternativ der Høyre selv er med.
Enighet.
Stabile meningsmålinger med flertall av Frp og Høyre vil likevel fremtvinge at begge partier legger større vekt på de saker de er enige om, og snakker mindre om de saker som skiller dem. For begge vet at den sterkeste drivkraften til fremgangen ikke er entusiasme for en politisk blåmiks velgerne ikke kjenner innholdet av, men misnøye med den rødgrønne regjeringen. De vet også at den viktigste årsaken til at de rødgrønne sikret seg fire nye år i fjor høst, var mangelen på et troverdig alternativ.
Den forsømmelsen har neppe hverken Frp eller Høyre råd til en gang til.
Kommentarer