FREMSKRITTSPARTIETS 101 tiltak på 100 dager viser at den fornyelsen av Norge som Frp lover, bare kan gjennomføres dersom partiet får rent flertall på Stortinget. Siv Jensen innrømmer da også at 100-dagersprogrammet ikke er en invitasjon til samarbeid med andre partier. Det er en oppramsing av hva en ren Frp-regjering ønsker å gjøre i løpet av sine første 14-15 uker ved makten.
Anfall av politisk realisme har riktignok ført til at mange av de 101 punktene gjelder tiltak som skal startes opp eller utredes uten at Frp lover når de skal avsluttes. Likevel fortjener partiet å bli tatt på alvor når det mener å få gjennomført det de ønsker å begynne på i 100-dagers perioden.
I et slikt lys blir programmet langt mer ambisiøst, ja, så ambisiøst at det forsterker inntrykket av at Frp egentlig innstiller seg på fire nye år i opposisjon. Formålet med dokumentet som ble lagt frem i går, er ikke primært å få det realisert, men å konsentrere og konkretisere partiets program overfor velgerne i håp om å skaffe partiet flere stemmer.
Vissheten om at 100-dagersprogrammet neppe blir gjennomført i praksis, gjør det også lettere for Frp å holde prisen for seg selv. Men det kommer ikke til å forhindre at kostnadene kommer til å bli et av hovedangrepspunktene for partiets motstandere. Statsminister Jens Stoltenberg har allerede karakterisert programmet som en oppskrift for økte renter og høyere ledighet. Frp har heller ikke denne gang klart å unngå stempelet som et utpreget utgiftsparti.
Dette betyr ikke at hele tiltakspakken er urealistisk. Forslagene om større utnyttelse av privat kapasitet i sykehus og rusomsorg vil samle oppslutning langt utover Frps rekker. Det samme gjelder ønsket om å få til lønnsløft i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Å gjennomgå lærernes arbeidssituasjon med sikte på at de skal bruke mer tid på undervisning og mindre på administrasjon og rapportering, bør også være politisk fellesgods – for bare å ta noen eksempler.
Oversalg.
100-dagersprogrammet viser imidlertid at Frp tidligere i valgkampen har oversolgt deler av sin politikk. Reduksjonen av drivstoffavgiften er ikke tallfestet, og Per Sandbergs gigantiske veiutbyggingsløfter er i første omgang redusert til å «forsere arbeidet med bygging av midtdelere på utsatte strekninger».
Heller ikke løftet om umiddelbart å internere mullah Krekar blir oppfylt. I 100-dagers programmet nøyer Frp seg med å prioritere arbeidet med å effektuere utvisningsvedtaket mot Krekar og sette i gang et lovgivningsarbeid som kan gi hjemmel for å «hindre personer som utgjør en sikkerhetsrisiko, fra å bevege seg fritt i landet.»
På noen punkter har også Frp innsett den gamle sannhet som ethvert regjeringsparti smertelig har erfart: Ting tar tid.
