Helse som politisk hodepine
Sykehus er utvilsomt det saksområdet som er best egnet til å illustrere ordtaket om at all politikk er lokal. Derfor kommer en regjering ofte på defensiven når det oppstår strid om sykehustilbudet.
AV: håvard narum,
DE FLESTE VELGERUNDERSØKELSER viser at partienes standpunkt til helse og eldreomsorg betyr mest når velgerne skal avgjøre hvilket parti de vil støtte. Dermed er det nesten håpløst for en regjering å presse gjennom forandringer i helsetilbudet hvis den ikke klarer å overbevise folk flest om at tilbudet virkelig blir bedre. I en slik overbevisningsprosess er det sjelden hjelp å få fra lokalt hold. Slik er det også i de aktuelle sykehussakene på Vestlandet, som har avdekket betydelig indre splid i den rødgrønne regjeringsleiren.
Eierskap
Den ampre stemningen er utløst av vedtak i regionale helseforetak. Etter omleggingen av spesialisthelsetjenesten, som ble gjennomført under Jens Stoltenbergs rene Ap-regjering i 2001, er det slik denne typen vedtak skal fattes. Men i Stoltenbergs nåværende regjering er det bare Arbeiderpartiet som føler eierskap til helseforetaksmodellen. Senterpartiet og SV var i sin tid imot den, og nå ypper de til strid om hvordan beslutningene om omleggingen ved sykehusene skal fattes. Fordi de ikke liker innholdet i helseforetakenes beslutninger, krever de at sakene skal behandles i Regjeringen.
Uenighet
Stemningen regjeringspartiene imellom blir ytterligere pikant fordi de er åpenbart uenige om hvordan formuleringene om lokalsykehus i Soria MoriaII-avtalen skal tolkes. Der står det at pasientene fortsatt skal ha sykehus med akuttfunksjoner og fødetilbud «i nærheten», og at ingen lokalsykehus skal legges ned. Men Senterpartiet, med SV på slep, mener disse to setningene sammen er et løfte om at alle lokalsykehusene skal beholde de akuttfunksjoner og fødetilbud de har i dag. Det mener ikke Ap, med et viktig unntak for lokale Ap-politikere i de regioner der det er aktuelt å legge om sykehusdriften.
Høyt spill
Alliansen mellom småsøstrene i Regjeringen og et gryende ordføreropprør i egne rekker er en kilde til kraftig politisk hodepine for statsministeren. Utad trår han vannet, og håper å vinne tid med uttalelser som i Aftenposten i går: «Vi er tydelige på å ikke legge ned sykehus, men vi er åpne for å endre arbeidsfordelingen mellom dem.» Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, med solid bakgrunn som lokalpolitiker i Bergen, måtte innrømme at den kolossale mobiliseringen mot planene om å legge ned akuttfunksjoner ved sykehuset i Kristiansund gjorde inntrykk på henne. Også hun svarte med å vinne tid. Hun lovet at intet ville bli forandret før det foreligger nye utredninger.
I mellomtiden spiller Sp et tilsynelatende høyt spill ved at til og med partileder Liv Signe Navarsete antyder mellom linjene at hennes parti ikke kan fortsette i Regjeringen hvis den ikke samler seg om deres tolkning av Soria Moria-formuleringene om lokalsykehusene. Dette smaker av solospill med ryggdekning. For saken er ikke kommet så langt at Regjeringens liv er truet. Det rødgrønne samarbeidet er fortsatt så viktig også for statsministeren at han neppe er villig til å trumfe gjennom politiske løsninger der Ap er dømt til å tape uansett.
Overleve på Gjøvik.
Da er det bedre å håpe på at de saklige argumentene vil hjelpe over tid. Det beste bidraget Stoltenberg kunne få i så måte, kom i går fra hans forgjenger for snart 30 år siden, Odvar Nordli: «Hvis ulykka skulle være ute, og de bygger opp et sykehus på Gjøvik i stedet for Hamar, så er det for meg litt mer tiltalende å overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar.»
Klare ord fra en innbitt hedmarking som la til at dagens kommunestruktur ble laget da karjolen var eneste fremkomstmiddel, og at sykehusdebatten ikke dreier seg om å ta noe fra noen, men å gi folk noe bedre. Av og til er det de eldste som ser fremtiden best.
Les også
Siste fra seksjon
-
Unnlatelses-syndenes pris
Jonas Gahr Støre strever fortsatt med å forstå at habilitet dreier seg om allmennhetens tillit til alt har gått rett og riktig for seg.
08 mai 2012 14:25


Kommentarer