Ikke bare personalsak

JENS STOLTENBERG klynger seg til et håp om at en personalsak i LO hverken vil skade Arbeiderpartiet eller den rødgrønne regjeringen. Hvis saken hadde vært så enkel som statsministeren valgte å fremstille den i Stortinget i går, ville et slikt håp ha vært berettiget.Men etterhvert som nye avsløringer om Gerd-Liv Vallas opptreden i ulike lederroller kommer frem i mediene, er offentlighetens søkelys blitt utvidet til noe langt mer enn en personalkonflikt mellom Valla og LOs avgåtte internasjonale sekretær, Ingunn Yssen. Hovedspørsmålene er blitt lederstilen til personen som ofte blir omtalt som Norges mektigste, og LOs svekkede muligheter til å fronte en slagkraftig og troverdig kamp mot mobbing i norsk arbeidsliv. Fordi Valla har sentrale posisjoner også i Ap, blir saken et spørsmål om hele arbeiderbevegelsens omdømme.

LO som arbeidsgiver.

Søkelyset mot Valla er en gavepakke til de politiske krefter som er kritiske til det nære samarbeidsforholdet mellom Ap og LO. Ikke minst derfor hadde statsministeren stått seg på å markere en klarere holdning i Stortinget i går.Samme dag som LO innledet sin kampanje mot mobbing på jobben, nøyet Stoltenberg seg med å slå fast den selvfølgelighet at hans regjering på samme måte som Bondeviks er en klar motstander av mobbing i arbeidslivet. Men han sa ingenting om arbeidsgivers ansvar for å unngå at arbeidstager føler seg mobbet. Det kunne han lett ha gjort uten å bryte sitt gode prinsipp om ikke å omtale selve Yssen-saken.Når Stoltenberg valgte å se bort fra at det er oppstått en berettiget debatt om LOs rolle som arbeidsgiver, gjorde han seg unødvendig sårbar for påstander om at også han selv er blitt et offer for Vallas lederstil. Det var det siste han trengte når alternativet kunne ha vært å demonstrere for all verden at en rødgrønn regjering stiller like strenge krav til sine venner i LO som til andre aktører i arbeidslivet når det gjelder å behandle sine ansatte på anstendig vis.At LO-lederen har gjort seg selv og landets største og viktigste arbeidstagerorganisasjon en stor bjørnetjeneste i kampen mot mobbing på arbeidsplassen, betinger på ingen måte at statsministeren skal så tvil om også Regjeringen mangler den nødvendige autoritet i denne viktige kampen.

Liv og lære.

Statsministerens servile holdning blir ytterligere understreket av at han overfor Stortinget ikke engang valgte å vise til LO-lederens altfor sene tilløp til botsgang i et intervju med LO-aktuelt i går. Der sa Valla at LO skal være et forbilde for andre arbeidsgivere og at organisasjonen må leve som den lærer. Hadde statsministeren brukt denne uttalelsen, kunne han ha svekket inntrykket av at han ønsker å holde LOs omdømmeproblem på armlengdes avstand på grunn av avhengighetsforholdet mellom Ap og LO. Spørretimen i Stortinget i går kunne også ha vært brukt til å gjenopprette deler av det inntrykket av maktforskyvning i LOs favør som ble skapt etter at Valla overkjørte Stoltenberg i sykelønnssaken. Det er langt fra Stoltenbergs natur å opptre med samme maktarrogante kroppsspråk og ordbruk som Valla gjerne benytter seg av når hun blir provosert. Men nå har Valla spilt sine kort minst like dårlig som Stoltenberg gjorde når det gjaldt sykelønnen. Da ville det ikke ha vært et uttrykk for hevn om statsministeren med sin noe mer avvæpnende stil hadde markert at det ikke er god latin at en leder i arbeidslivet skaper frykt rundt seg, slik Valla er blitt beskyldt for av sin tidligere statssekretær Berit Reiss-Andersen.

Vallas partiverv

. Det er imidlertid ikke for sent for Stoltenberg og Ap å markere at ikke alt trenger å være som før i forholdet til LO. Med den nære gjensidige fortrolighet som både Stoltenberg og Valla sier at de har, ville det være en enkel sak å bruke neste tur rundt Sognsvann til å vurdere hvor klokt det er at Valla også i år både blir leder av valgkomiteen og lar seg gjenvelge til partiets sentralstyre på landsmøtet. Det er et sunnhetstegn at det nå er i ferd med å oppstå en debatt i Ap om Vallas posisjoner i partiet. At hun på mange måter har vært en mektig og vellykket LO-leder, er ikke noe argument for at Aps landsstyre skal velge henne som leder av valgkomiteen også denne gang. At hun har vist dårlig skjønn i behandlingen av personalkonflikter i det offentlige rom, kan være et argument imot, selv om den offisielle begrunnelsen for eventuelt å finne en annen kandidat helt opplagt vil være en annen.

Talerør for de svake.

Venstre-leder Lars Sponheim minnet i går statsministeren om stortingspresident Thorbjørn Jaglands ord ved åpningen av Stortinget i fjor høst om at politikerne bør være et talerør for dem som ikke tilhører sterke grupper i vårt velferdssamfunn. Blant dem er de fleste som føler seg mobbet på arbeidsplassen. Slik denne saken har utviklet seg, er det tvilsomt om Ap gjør dem en tjeneste ved å late som Valla ikke har fått en alvorlig ripe i lakken.