NESTLEDER Inger Lise Hansen kan ha gjort Kristelig Folkeparti en stor tjeneste ved å hevde at grunnleggende holdninger som har formet partiet i mer enn 75 år, ikke tåler møtet med dagens politiske virkelighet. Men hun kan også ha kastet den første stein i en nedrivingsprosess som ikke lar seg gjenopprette.
Så dramatisk er situasjonen for Stortingets nest minste parti akkurat nå. KrF er i identitetskrise. Den viktigste oppgaven for strategiutvalget under ledelsen av den andre nestlederen, Dagrun Eriksen, blir å finne en vei ut av denne krisen – m.a.o. komme med forslag til hvordan KrF skal fremstå i en tid da partiet appellerer til stadig færre velgere. Da nytter det neppe, slik Eriksen forsøkte i Aftenposten i går, å si at man nå diskuterer strategi, ikke politikk. De to tingene henger uløselig sammen.
Debatt.
Hansens bitreste motstander i kristenkonservative kretser på Sørlandet og Vestlandet håper kanskje at hennes oppsiktsvekkende intervju med Aftenposten, der hun blant annet foreslo oppmykning av KrFs Israel-politikk og ja til borgerlig homofilt ekteskap, raskt vil bli glemt, og dermed bli en ubehagelig, men ufarlig parentes. Det kommer ikke til å skje. Den eneste måten KrF kan ta opp Hansens hanske, er gjennom en mer åpen debatt mellom fløyene i partiet, slik tidligere KrFU-leder Kristin Aase tar til orde for i dagens avis (side 5).
De første reaksjonene fra de kristenkonservative er ikke lovende i så måte. Sjefredaktør Finn Jarle Sæle i nettavisen Norge i dag konstaterer at Hansen står for det han mistenkte henne for å stå for, og spår at hennes karrière som toppolitiker er over. Og han legger til at det nå blir viktig for Israels venner å kjempe for at Fremskrittspartiet vokser fra å bli et 20-prosentparti til et 30-prosentparti.
Fyrtårn.
For Sæle og hans meningsfeller har det tydeligvis ingen betydning at de åpent forteller tradisjonelle KrF-velgere hvor de bør gå dersom Hansens ideer får større gjennomslag. Det er heller ikke viktig for dem at KrF holder seg med en Midtøsten-politikk det er realistisk å gjennomføre dersom partiet igjen skulle komme i regjering. De ønsker seg et gammeltestamentlig fyrtårn, ikke et moderne og styringsdyktig politisk parti. Og Sæle nøler ikke med å ta kvinnen i stedet for ballen. Slikt kan det ikke bli åpen og tolerant debatt av.
Partiveteranen og misjonshøvdingen Kjell Furnes er mer nøktern i tonen, men ikke i budskapet. Han konstaterer uten videre at den konservative delen av partiet vil bli radert ut dersom Hansens forslag skulle bli vedtatt.
Kristne verdier.
Dermed illustrerer Furnes hvor dypt KrFs dilemma egentlig stikker. Partiet kan ikke gjenreises uten at store deler av grunnfjellet – om enn motstrebende – er med på ferden frem til en politikk som kan appellere til velgere som i dag ikke finner det naturlig å stemme på partiet. Ifølge Inger Lise Hansen må partiet samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men hva hjelper det når uenigheten om hva dette verdigrunnlag betyr i vår tid, er like dyptgående som meningsforskjellene om hvilke politiske standpunkter partiet bør ta og hvilken plassering det bør ha i det politiske landskapet.
Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide, som er enig med Hansen i noen av hennes forslag, men ikke i alle, mener hun ikke har forlatt partiets grunnverdier. For Hareide, som oftest nevnes som lederkandidat den dagen Dagfinn Høybråtens tid er omme, er grunnverdiene kampen for et bedre miljø, for sosial rettferdighet og for bedre kår for de svakeste i samfunnet. Dermed blir både Israel og ekteskapslov mer underordnet hos ham enn hos det grunnfjellet han helst ikke bør skyve for langt fra seg dersom han en gang skal ta opp arven etter sine fremste politiske idealer, Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland.
Ledelse.
Etter lokalvalget i 2003 trodde mange i KrF at skifte av ledelse var løsningen. Men Dagfinn Høybråten har ikke klart å gjenreise partiet, slik hans oppdrag var etter at Valgerd Svarstad Haugland i praksis ble kastet. Nå har partiet erkjent at ingen andre ville ha klart det heller.
Det betyr ikke at Høybråten er fredet i det uendelige. Han har ikke klart å skape et tilstrekkelig tillitsfullt klima i partiledelsen. Det trenger ikke å være bare Hansens feil at hun ikke orienterte Høybråten om sine utspill i Aftenposten, slik det ville ha vært naturlig å gjøre.
Men det er interessant at Hansen i det samme intervjuet sier at Høybråten «kan være den rette til å ta nye grep og fornye partiet fordi han har stor tyngde og respekt i organisasjonen.» Spørsmålet er om Høybråten vil eller våger.
Til nå har han holdt partiet sammen, men ikke utviklet det videre. Det holder ikke for et parti som har flere medlemmer over 80 år enn under 40, og som går jevnt og trutt tilbake på meningsmålingene etter et historisk dårlig valg.
Kommentarer