Sannheter i hvitøyet

NORGE ER heldigvis i verdenstoppen når det gjelder å bruke penger på helsevesenet. Men det betyr ikke at midlene er uuttømmelige. Derfor var det folkeopplysning av beste merke da helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i et intervju med Aftenposten for en drøy uke siden sa at ressurskrevende pasientgrupper ikke automatisk kan regne med å få optimal livsforlengende behandling.

Når det blir stadig flere eldre, samtidig som kostnader til medikamenter og medisinsk utstyr øker raskt, er det ingen selvfølge at helsebudsjetter og behandlingskapasitet vokser i samme takt, selv i et land som i disse dager skiller seg økonomisk fordelaktig ut fra nesten alle sine naboer og konkurrenter. Da nytter det ikke å lukke øynene for at det foregår prioriteringer i helsevesenet, selv om avveiningene er aldri så vonde og vanskelige.

Virkeligheten er at norske leger hver eneste dag står overfor faglige, etiske og økonomiske dilemmaer når de skal avgjøre hvilke pasienter som skal få hvilken behandling. Forholdet mellom lege og pasient skal aldri være en offentlig sak, men de underliggende betingelser for de krevende prioriteringer legen står overfor, kan ikke underslås. Helsedirektørens største fortjeneste ligger i at han har løftet denne ubehagelige kunnskapen inn i den offentlige debatt, og provosert oss alle til å se ubehagelige sannheter i hvitøyet.

Forskjeller

Reportasjene i Aftenposten i kjølvannet av Larsens uttalelser har med stor tydelighet vist hvor nødvendig det er å ta denne debatten. Det er viktig å vite hvilke nye muligheter medisinsk forskning gir oss for å redde eller forlenge liv. Men det er minst like viktig å skape bevissthet om at det finnes pasientgrupper som blir tapere i et behandlingskappløp som blir drevet frem mer av medisinske ambisjoner enn av menneskelig omsorg.

Helsedirektør Larsen og andre sakkyndige har pekt på at rusmisbrukere og kronikere altfor ofte kommer langt bak i køen i dagens norske helsevesen. Professor Stein Evensen sa onsdag i forrige uke at politisk feighet har bidratt til å gjøre de rikeste menneskene og de mest prestisjefulle diagnosene til vinnere i norsk helsevesen. Dette er en alvorlig anklage som ikke er lett å motbevise.

Ingen norsk regjering vil vedkjenne seg en slik prioritering i helsepolitikken, aller minst en rødgrønn regjering som ønsker å fremstille seg selv som representant for svake grupper i samfunnet. Det var ikke for ingenting at Bjarne Håkon Hanssen slo fast at han hadde dårligst samvittighet overfor de rusavhengige da han gikk av som helseminister.

Men tallenes tale er ubehagelig klar. I dag offentliggjør Aftenposten resultatet av en omfattende undersøkelse fra Folkehelseinstituttet som viser at nesten all økning av levealder i Norge de siste tiårene har kommet de høyest utdannede til gode. De lavest utdannede lever ikke mye lenger i dag enn for 50 år siden. Det er mange kronikere og rusmisbrukere blant dem.

Famling

Politikernes første reaksjoner på helsedirektørens uttalelser forrige lørdag var ikke imponerende. Aller mest i vranglås gikk Fremskrittspartiet, som tydeligvis ikke tålte kunnskap som avslørte deres illusjon om at det går an å bevilge seg ut av de fleste helseproblemer. Partileder Siv Jensen snakket om at helsedirektøren opptrådte moralsk forkastelig, og nestleder og helsepolitisk talsmann Per Arne Olsen beskyldte ham for å sette prislapp på menneskeliv.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen var ikke så mye bedre. Hennes første reaksjon var å angripe helsedirektøren for å spre frykt. Men innholdet i hans budskap var for sterkt til å kunne bli dysset ned av en statsråd som ønsket å kvele en ubehagelig diskusjon. Strøm-Erichsen måtte finne seg i beskyldninger om å være pinglete og feig.

I intervjuet hun og Larsen ga Aftenposten i forgårs, var hun opptatt av å formidle at denne påstanden er feil. Men en statsråd som ser seg nødt til å komme med egenerklæringer om manglende feighet, plasserer seg selv i glasshus.

Fremtid

Strøm-Erichsen er likevel ikke upåvirket av debatten den siste uken. Hun innser nå at folk flest kan ha urimelig høye forventninger til helsevesenet og sier rett ut at det ikke er mulig å gi alt til alle hele tiden.

Helseministeren er også villig til å holde en bred offentlig høring om retningslinjene for hvordan helsevesenet bør prioritere i fremtiden. Slike høringer er nyttige som del av en nødvendig bevisstgjøringsprosess – i alle fall hvis arrangøren har mot til å sette de virkelig vanskelige etiske dilemmaer på dagsordenen. Ett slikt dilemma er om det offentlige helsevesen bør følge rådet fra den kreftsyke sosialmedisineren Per Fugelli om å redusere den fjerdedel av utgiftene som i dag går til å behandle pasienter i deres siste leveår, og heller bruke mer på forebyggende helsearbeid som kan skaffe mange gode leveår for andre.