I DISSE DAGER legger de fire opposisjonspartiene på Stortinget frem hvert sitt alternative statsbudsjett. Samtidig dukker det med jevne mellomrom opp diskusjoner om hvordan to eller flere av dem kan samarbeide med sikte på å danne en ikke-sosialistisk regjering etter valget i 2009. Det er en kortslutning å bruke de fire ulike budsjettalternativene som et selvstendig argument for at det ikke vil bli mulig å stable på bena et regjeringsalternativ mellom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om tre år. At de fire partiene presenterer hvert sitt budsjett, er en selvfølge i den situasjon de nå befinner seg. Også de tre nåværende regjeringspartiene gjorde det da de var i opposisjon i forrige periode.

Borgerlig i Sverige.

De tre partiene i regjeringen Bondevik har et forståelig behov for å flagge sin egen politikk etter fire år med kompromisser, og Frp ser ingen grunn til å ta første skritt vekk fra en egenmarkeringslinje som har gitt stor velgergevinst både under og etter valget i 2005. Den borgerlige valgseieren i Sverige, som blant annet var et resultat av langvarig og vellykket tillitsbygging mellom de fire partiene, har påvirket diskusjonen også her hjemme. Under et møte i regi av tankesmien Civita i forrige uke, beskrev Svenska Dagbladets politiske sjefredaktør resultatet av de nåværende svenske regjeringspartienes valgforberedelser som borgerlig solidaritet. Noe tilsvarende finnes ikke mellom de fire norske opposisjonspartiene. Den viktigste, men ikke den eneste, forklaringen til det er at det store flertallet i sentrumspartiene og mange i Høyre, opplever den politiske avstanden til Frp som for stor.

Mer smertefull.

Usikkerheten og motstanden dette skaper, blir forsterket av at Frp lenge har vært det klart største av de fire partiene. En politisk tilnærming som i utgangspunktet er vanskelig, blir enda mer smertefull når den tyngste aktøren hverken har erfaring med langsiktig forpliktende rikspolitisk samarbeid eller med regjeringsansvar. Heller ikke det ytre trykket er ennå så sterkt i Norge som det var i Sverige. En flertallsregjering som strever med å vise handlekraft, oppleves som en mindre samlende trussel enn et maktarrogant svensk sosialdemokrati som strevde med å fornye seg. At opposisjonen på de fleste meningsmålinger ligger an til å gjenerobre stortingsflertallet uten at de har vist en samarbeidsvilje som minner om den svenske, bidrar neppe til å fremskynde samarbeidsbestrebelsene. Partiene kan lett komme til å tro at det ligger størst vekstmulighet ved å profilere seg selv og sine egne saker. Den følelsen vil bli forsterket i tiden frem til kommunevalget.

Presset på KrF.

Under Civitas møte i forrige uke sa da også formann i Frp, Siv Jensen, at dette valget må være tilbakelagt før samarbeidsdiskusjonen innledes for alvor. Men hun talte med to tunger da hun samtidig la et sterkt press på KrF for å velge side i regjeringsspørsmålet allerede nå.Et slikt press vil virke mot sin hensikt i en tid da KrF gleder seg over små, men tydelige budsjettinnrømmelser fra regjeringspartiene i noen av partiets hjertesaker. Partileder Dagfinn Høybråten har sagt at partiet må bli større før det kan spille en viktig rolle i noe som helst regjeringssamarbeid. Lignende toner hører vi fra Lars Sponheim for Venstres vedkommende. Og selv om Venstre ikke får noen godbiter fra Regjeringen, vil heller ikke Sponheim høre snakk om noe regjeringssamarbeid med Frp.

Høyres skrekk.

Høyre har landsmøtevedtak på at opposisjonspartiene må ha som mål å skaffe landet en ikke-sosialistisk regjering. Middelet skal være "mer dialog mellom de fire ikke-sosialistiske partiene". En slik dialog kommer ikke lenger enn til ønsketenkningsstadiet før alle fire føler de har mer å vinne enn å tape på et fremtidig regjeringssamarbeid.Det er ikke tilfellet ennå og vil neppe bli det bare fordi Erna Solberg sier Høyre vil ha en firepartiregjering når noen nevner muligheten for en topartiregjering av Frp og Høyre. Et flertall av disse to partier med Frp som storebror, er fortsatt den store skrekken for mange Høyre-folk.

Nye kort.

En realistisk regjeringsdiskusjon på ikke-sosialistisk side forutsetter derfor at det må legges noen nye kort. Resultatet av kommunevalget og lokale samarbeidskonstellasjoner i dets kjølvann, kan være slike kort, men neppe de viktigste. At Frp har vist stor tilnærmingsvilje overfor Høyre i Oslo, har begrenset rikspolitisk virkning. Det er nok å minne om at det ikke fordeles oljepenger i Oslo bystyre. Programarbeidet foran stortingsvalget blir derfor mer avgjørende. Hvor mye reell samarbeidsvilje vil for eksempel de tre partiene fra Bondevik-regjeringen kunne lese ut av Frps nye program?Det viktigste er fortsatt ikke hvem man bør samarbeide med, men hva man kan samarbeide om. Inntil det er avklart, er det tryggest å operere med hvert sitt budsjettalternativ.