Tilgi ham ikke - han vet hva han gjør

Det er langtfra første gang formannen i Fremskrittspartiet er kommet med kritiske uttalelser om muslimer. Men hans utfall på stevnet til menigheten Levende Ord i Bergen i forgårs representerer noe avgjørende nytt - både i kraft av de ord som falt, og det tidspunktet og den politiske sammenheng ordene ble fremført. Profeten Muhammed var direkte gjenstand for angrepet, og det kom til tross for at partiet skulle bli mer seriøst i forsøket på å bli akseptert som regjeringspartner.Hvis noen i Fr.p. inntil i forgårs fortsatt for alvor trodde det var mulig å få Høyre og Kristelig Folkeparti til å samarbeide med partiet i regjering etter valget i 2005, kan de i alle fall glemme det nå. Carl I. Hagen har nok forlengst innsett at regjeringsdrømmen hans er knust. Ellers er det ikke mulig å forklare at han velger å ta i bruk de mest primitive, intolerante og kompromitterende virkemidler for å verve velgere. En av landets dyktigste og mest erfarne politikere senket seg frivillig ned på et nivå som umuliggjør ham og hans parti som ansvarlig representant for et land som er avhengig av internasjonal respekt. Hagen har tidligere, med god grunn, kunnet avvise sammenligninger med europeiske høyrepopulister som Jean Marie Le Pen i Frankrike og Jürg Haider i Østerrike. Nå nærmer han seg deres retoriske - og politiske? - nivå på en måte som er både overraskende og forstemmende, men som altså lar seg forklare med et ønske om å lokke velgere for enhver pris.

Forkynnelse og partipolitikk

I et land med religionsfrihet har enhver menighet, også Levende Ord, full rett til å bygge sin forkynnelse på et religiøst og politisk verdensbilde som ikke tåler møtet med den jordiske virkelighet. Og i et land med ytringsfrihet har enhver politiker, også Carl I. Hagen, full rett til å karakterisere religiøse og politiske motstandere i ordelag som bare maner frem en svart/hvittenkning som garantert ikke vil føre verden fremover. Men i motsetning til Levende Ord og menighetens karismatiske pastor, Enevald Flåten, står Fr.p. og dets like karismatiske formann, Carl I. Hagen, ansvarlig for sine uttalelser i andre fora og sammenhenger enn overfor en ukritisk hallelujajublende forsamling i Bergen. Som den meget bevisste og beregnende politiker Hagen er, har han utvilsomt tenkt gjennom akkurat dette. Han visste at hans ord om at profeten Muhammed kunne ha sagt "la de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden" ville ha en helt annen virkning ute i storsamfunnet enn inne i menighetshuset. Likevel lot han ordene falle.Hagen lot seg også til de grader inspirere av en gammeltestamentlig endetidstenkning at han spådde at Europa ville bukke under for islam dersom "Israel taper den siste krig mot de muslimske landene i Midtøsten." Fr.p.-formannen valgte å se helt bort fra at det praktisk talt er full oppslutning i det norske politiske miljø om at Israel fortsatt må ha rett til å eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser. Fr.p. skiller seg fra de andre partiene ved at det ikke innrømmer palestinerne den samme retten.Hagen er opptatt av å friste kristenfundamentalistiske velgere fra Kr.F. til Fr.p. nettopp ved å utnytte statsminister Kjell Magne Bondeviks erkjennelse av at det aldri kan bli fred i Midtøsten uten mer jevnbyrdige rettigheter for israelere og palestinere. For Hagen er Enevald Flåtens velgere viktigere enn å bidra til en mer fredelig utvikling i verdens uroligste hjørne. Lederen i Stortingets utenrikskomité, Thorbjørn Jagland, overdrev sannelig ikke da han sa til Aftenposten i går at Hagen aldri har vært noen stor utenrikspolitisk tenker, men tenker innenrikspolitikk i alt han gjør. Langt alvorligere er det at Jagland høyst sannsynlig også har et poeng når han sier Hagen spiller terroristenes spill. Ved å skjære alle muslimer over én kam og ved å fremstå med en provoserende korsfarermentalitet bidrar han til å skjerpe en konflikt som er altfor betent fra før.

Fundamentalisme

Når Hagen blir konfrontert med sprengkraften i sine uttalelser, sier han at hans angrep bare var rettet mot muslimske fundamentalister og terrorister. Denne form for dobbeltkommunikasjon står ikke til troende. Når han ved tidligere anledninger har rettet skytset mot muslimer, har han av og til uttalt seg så tvetydig at han med en viss rett kunne nødlande på den mest anstendige tolkningen. Det gjorde han ikke denne gang. En stigmatiserende retorikk som oser av en intoleranse Hagen fornemmer i deler av folkedypet, er den eneste mulige tolkningen utenfor den type miljøer der uttalelsene falt.

Den bortkomne snillheten

I forbindelse med fremleggelsen av det interne strategiutvalgets innstilling for en drøy måned siden lot Hagen og andre ledende Fr.p.-ere det skinne gjennom at partiet nå skulle bli mer snilt og seriøst. En slik omlegging av stil sitter ikke dypt når den fordunster i det øyeblikk partiformannen blir invitert som æresgjest i en menighet. Da dokumenterer Hagen igjen at uforutsigbarhet og fordomsfrieri er blant hans fremste varemerker. En politiker som velger å bekjempe farlige fundamentalistiske krefter ved å ta i bruk fundamentalisme med et annet fortegn, bidrar aldri til positive løsninger. Men han kan vinne større velgeroppslutning. I Hagens tilfelle vil det forutsette at hans grove, men bevisste overtramp i Bergen ikke skremmer for mange av de Fr.p.-velgerne som vet at det internasjonale samfunn er noe mer komplisert enn det som forkynnes i en menighet med 2700 troende.