DET VAR NOE LANGT MER enn Jens Stoltenbergs personlige vennlighet og en regjeringssjefs politiske høflighet som lå bak da statsministeren i sin nyttårstale takket Stortinget for godt samarbeid om tiltakspakken for bankene og lovet å fortsette en god dialog med partiene i nasjonalforsamlingen om fremtidige tiltak mot den økonomiske krisen. Som leder for en flertallsregjering hadde ikke Stoltenberg trengt å være så forsonlig.
Men all usikkerheten omkring hvordan den internasjonale økonomiske krisen kommer til å ramme norske velgere, har forandret tonen i alle partienes budskap. I Stoltenbergs tilfelle betyr det at skråsikkerhet og løftepolitikk er lagt til side. Risikoen for at løfter ikke kan holdes, spesielt når det gjelder omfanget av ledigheten, er for stor.
Og siden statsministeren ikke kan vite hvor vellykket Regjeringens kamp mot krisen blir, er det hensiktsmessig å forsøke å binde opp flere partier enn de tre som utgjør det knappe flertallet Regjeringen fortsatt har i Stortinget, men som den ikke har hatt på meningsmålingene de siste tre årene.
Vellykket så langt.
Ved innledningen til valgåret virker det som velgerne er rimelig fornøyd med Regjeringens krisehåndtering. Både statsministeren og finansminister Kristin Halvorsen har fremstått med en passelig blanding av seriøsitet og ydmykhet overfor utfordringer som er blitt langt alvorligere enn de selv trodde for bare uker og måneder siden. Hvor stor handlekraften er, vet vi mer om når den varslede krisepakken legges frem om tre uker.
Regjeringspartiene gikk frem på de fleste meningsmålingene i fjor høst, men opposisjonen ligger fortsatt an til stortingsflertall hvis valget hadde vært holdt nå. Slaget står imidlertid om drøyt åtte måneder. Da kan mye være forandret.
Målinger.
Som illustrasjon på hvor lite selv ferske målinger sier om et fremtidig valgresultat, kan det være nyttig å minne om at SV hadde en oppslutning på 16 prosent på Aftenpostens måling i desember 2004. I april 2005, umiddelbart etter at partiets landsmøte hadde gitt det endelige klarsignalet til regjeringsdeltagelse, var oppslutningen 18,9 prosent.
Valgresultatet i september ble 8,8 prosent. SV mistet mer enn halvparten av sin velgerandel på fem måneder. Det kan ikke utelukkes at et parti kan bli rammet av et tilsvarende jordskjelv i år.
Mindretallsregjering.
Lite tyder på at Arbeiderpartiet i så fall er mest utsatt. Partiet har hatt en god høst, og de fleste velgere tror Jens Stoltenberg blir sittende som statsminister også etter valget. Men det betyr ikke nødvendigvis at de rødgrønne beholder flertallet.
Her er den andre hovedårsaken til Stoltenbergs helgardering i nyttårstalen. Han ønsker et best mulig forhold ikke bare til sine nåværende regjeringspartnere, men også til flere av opposisjonspartiene. Det kan komme godt med dersom resultatet av valget blir at han må fortsette å lede landet basert på en mindretallsregjering av Ap.
Balansegang.
Offisielt er dette ikke en alternativ løsning. Ap går til valg på fornyet mandat til koalisjonen med SV og Senterpartiet. Men denne koalisjonen har bare livets rett dersom de tre partiene beholder flertallet. I mindretall blir påkjenningen på grunn av uenighet i viktige politiske saker for stor.
Dette vet alle tre partiene, men ingen snakker om det. For Ap og Stoltenberg blir det likevel uansvarlig å ikke forberede seg på en planB. Denne vanskelige balansegangen utøves med en indirekte retorikk, slik vi så i nyttårstalen.
Fastlåst.
For heller ikke ved inngangen til valgåret er det mulig å få øye på et slagkraftig regjeringsalternativ på borgerlig side. Situasjonen er like fastlåst som den har vært siden Venstre-høvding Lars Sponheim høsten 2007 slo fast at den politiske forskjellen mellom Fremskrittspartiet og Venstre er for stor til at de to partiene kan regjere sammen.
Høyre tviholder på illusjonen de er alene om – at det tross alt skal være mulig å stable på bena en flertallsregjering av Frp, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. På den måten håper Høyre å fremstå som tyngdepunktet på borgerlig side, og tiltrekke seg velgere som først og fremst er opptatt av å bli kvitt de rødgrønne.
Hittil har strategien gitt beskjedne resultater. Høyres lille fremgang på meningsmålingene skyldes trolig heller at partiet har troverdighet i den økonomiske politikken enn at det fremstår som en samlende politisk kraft.
Frp som kriseparti.
Den største usikkerheten ved inngangen til valgåret er hvordan krisen kommer til å påvirke Frps oppslutning. Partiet er allerede rammet av at mange kort er lagt på nytt. Velgerne er blitt mer opptatt av trygghet enn eksperimenter. Og både regjeringspartiene og de øvrige opposisjonspartiene påberoper seg krisen som begrunnelse for å bruke mer penger til formål der Frp tidligere med stor suksess har kritisert de andre partiene for å være knipne.
Resultatet kan lett bli at velgerne både blir redde for at Frp har for lite erfaring til å styre landet i vanskelige tider, og at de innser at det ikke lenger er behov for et overbudsparti. Om noe parti står i fare for å lide SVs skjebne fra valgkampen i 2005, må det derfor være Frp.
Men Frps oppslutning kan også gå andre veien. Hva skjer for eksempel hvis partiet gjør en helomvending i regjeringsspørsmålet før velgerne går til urnene. At formann Siv Jensen blokkerer enhver ikke-sosialistisk regjeringsdannelse ved å si at Frp aldri vil støtte en regjering der partiet ikke er med, er fullt forståelig så lenge Frp er det klart største opposisjonspartiet. Men hvis Høyre har mulighet til å innta denne posisjonen, kan situasjonen bli en annen.
Heller ikke det kan utelukkes i et valgår der krisen har ført til at det meste flyter.
